Naturopplevelse

Møkk fra jerpe

Nå man går rundt i skogen på truger utenfor stier og løyper, så får man ofte se spor etter dyr og fugler, spor som er mer eller mindre helt fraværende hvis man går etter preparerte løyper og bilveier. Og lager man sin egen løype som bare en selv bruker, så vil man se at nye spor dukker opp hver eneste dag. Jeg pleier ofte å merke de sporene jeg ser, slik at neste gang jeg går samme løypa kan jeg se hvilke spor som er gamle og hvilke som er nye. Og den løypa jeg går nå for tiden går jeg hver eneste dag, så da vet jeg at det er maksimalt et døgn siden de nye sporene dukket opp. Rev, hare, elg, rådyr, ekorn, mår, røyskatt, forskjellige mus er spor jeg har sett. Til og med gravespor etter det jeg er nokså sikker på må ha vært en grevling har jeg sett, til tross for at grevlingen går i dvale om vinteren.

I dag kom jeg over det sporet som er på fotografiet over. Det er jerpemøkk. Det ser man lett av størrelsen. Det ligner orrfuglmøkk, men er mye mindre, kanskje halvparten så stor. Innholdet er mest rakler fra bjørk og lignende. Når jeg tok den i hånda kjente jeg at den var myk, altså ikke frossen. Det betyr at den er rimelig fersk.

Møkk fra jerpe

Den var så myk og såpass lunken at det virket som den nettopp var sluppet. Kanskje jeg hadde skremt jerpa i det jeg kom skrevende på trugene oppover den trange og bratte kløfta? Jeg fant fram mobilen og spilte av jerpesang. Jerpas sang er en veldig lys og tynn, litt rytmisk pipelyd. Jerpa er nokså lett å lokke med denne lyden, og reaksjonen kom nesten umiddelbart. Jerpa kom flygende og satte seg i ei gran rett ved, godt gjemt i baret. Og der begynte den å synge tilbake.

Et annet spor jeg kom over dette. Haren kan jammen hoppe langt! (og lengre enn dette også). Her har haren mest sannsynlig flyktet fra noe eller noen (dette kalles også fluktsprang). Det var sprangspor etter et hundedyr der også, så muligens var det dette dyret den flyktet fra. Eller så kan de ha vært fra meg der jeg kom traskende på trugene mine.

Fluktsprang fra hare

På turen i går kom jeg over disse musesporene. Musespor synes jeg er vanskelige å artsfeste, men disse tipper jeg er fra spissmus.

Spissmus?

Og dagen før det, altså i forgårs, fant jeg dette.

Her har haren spist. De rent og skrått avkuttede kvistene er typisk for haren. På bjerkeris som her blir gjerne knoppene fjernet (øverst til venstre).

Det er en hare som har spist kvist. Øverst i bildet synes en mengde små mørke prikker. Det er knoppene som haren har raspet av før den spiste kvisten.

Knoppene var veldig klistrete, såpass at de klistret seg fast i hånda. Kanskje klistret de seg fast i kjeften når haren prøvde å spise de, så den fjernet dem først? Eller kanskje smaker de ikke særlig godt? Eller både og.


Mest sannsynlig møkk fra mår (staven er 1,4 cm tykk, avstanden mellom de hvite markeringene er 5 cm)

Dette sporet kom jeg over for tre dager siden. Det er jeg temmelig sikker på er møkk fra mår. Det var også spor som overensstemmer med mårspor der. Spor etter mår har jeg sett flere ganger.

På samme turen fant jeg to liggegroper etter elg. Er det kua med fjordårskalven som har slappet av her? Det er også mange liggegroper etter rådyr langs løypa mi.

Er det kua med fjordårskalven som har ligget her? Den andre gropa skimtes 1 til 2 meter bak til høyre og er litt mindre enn den nærmeste.

Også dette er fra samme turen. Det er orrfuglen som har driti midt i trugeløypa mi!

Orrfuglmøkk
Orrfuglmøkk.
Den har kommet gående hitover.
Dette bildet er fra under grankvisten i det forrige bildet. Her har orrfuglen tømt blindtarmen etter først å ha lagt fra seg den vanlige møkka som ligger underst.

Grevlingen går jo i hi om vinteren. Men her er det sannsynligvis den som har vært på ferde den 1. februar. Var den på jakt etter mat? Eller et nytt sted å legge seg til? Den grove grana som har knekt var morken og full av hull etter insekter. Mellom de to trærne er det ei maurtue. Var det mauren den prøvde å finne tak i?

Mest sannsynlig grevling.

Dette er bare noen utvalgte observasjoner. Hver tur gir mange slike små opplevelser langs turen. Når man vandrer slik rundt i skogen og oppdager disse sporene, så lager man seg små historier om hva som skjedde akkurat her, og når det skjedde. Og følger man sporet litt innover der det kom fra eller går til, så vokser også historien. Det gir en ny dimensjon til det å være ute i naturen. Dette er ting man bare svært sjelden kan oppleve hvis man følger svære maskinpreparerte løypene og bilveiene. Og ikke minst er det helt umulig å legge merke til små sportegn når man farer framover i skiløperfart. Man skiløper seg rett og slett vekk fra størstedelen av hele naturopplevelsen. Å se på to-tre-fire mil med granskog må da være uendelig kjedelig hvis man ikke titter innimellom trærne for å se hva som befinner seg der? Følger revesporet for å se om den klarte å fange seg ei mus? Se isorgelet som bygger seg opp i løpet av vinteren i en skrent med rennende vann? Stoppe opp og følge med på meisetoget som passerer på jakt etter mat? Lokke på jerpa som du tror kanskje sitter like i nærheten?

Her har haren hoppet i løpet av natten eller morgentimene.

Våren har startet for lenge siden. Min vår har i hvert fall det. Ta steget over dørkarmen. Og når du først er der ute, så bli der en stund, og opplev naturen — på nært hold.