Det går en linje fra kong Haki via Ole Høyland til Frode Langset.

Nå, den linja er vel kanskje litt overdrevet, men jeg har lest at en lokal bygdetradisjon i Hakadal hevder at etter at kong Haki og hans menn vant over og drepte kong Håkon fra Håkonstad i Lunner i slaget på Hellerud i Hakadal, så gjemte han seg i Hakahølet. Siden skal han så ha blitt funnet og drept i dette hullet. Haki og Håkon slåss fordi Håkon var sjalu på Haki som hadde giftet seg med den vakre og rike Gudrun.
Vel, det er flere sagn rundt denne Haki, og de stemmer ikke helt overens med hverandre. Men det regnes som nokså sikkert at navnet Hakadal kommer fra en mannperson med navn Haki. For å få en hel dal oppkalt etter seg måtte man nok være både rik, mektig og kjent, så noe har vel sagnene for seg tenker jeg. Dette var vikingetid.

Jeg leste også et annet sted at Ole Høyland skal ha gjemt seg i Hakahølet. Nå snakker vi om første halvdel av 1900-tallet. Om det er sant at han gjemte seg i akkurat denne hula vet jeg ikke. Ole Høyland var jo en kjent person, og man liker kanskje å fantasere om at siden han har gjemt seg i forskjellige huler når han var på rømmen, så har han nok gjemt seg i denne hula også. Ole Høyland var en myteomspunnet og tildels likt person. Han finnes nok mange steder i kildene, da kanskje først og fremst i domsprotokoller, fengselsprotokoller, etterlysninger og lignende. Han var en tyv som gjentatte ganger klarte å rømme på de mest fantasifulle måter fra fengslet. Litt Gjest Baardsen-type som var kjent for å stjele fra de rike. Men det var kanskje helst fordi det var hos de rike at det fantes noe av verdi å stjele? Han klarte til og med å bryte seg inn i Norges bank med hjemmelagde nøkler og stjele med seg 64100 speciedaler i en sekk, noe som vel tilsvarer noe sånt som 10-20 millioner i våre dagers penger. Han døde for egen hånd i en slags hule, nemlig når han hengte seg i en enecelle på Akershus.

Der jeg nå satt i Hakahølet lurte jeg jo litt på om jeg skulle rammes av samme endelikt som Haki og Ole. Det er nemlig såpass bratt i Hakahølet, både inni og utenfor at jeg ble litt usikker på om jeg skulle klare å komme meg helskinnet ut og ned igjen, for ikke å si i live. For det er bratt nedenfor Hakahølet. Og det er bratt inni Hakahølet. Og enda brattere oppover. Bildet av ura nedenfor er tatt i nedre del av ura under bergveggen, og allerede her er det rundt 30 grader bratt, altså omtrent som unnarennet i en hoppbakke. Herfra blir det bare brattere og brattere oppover. Øverst opp mot Hakahølet er det stedvis mer enn 45 grader, så man må klyve og tildels krabbe på knærne.

Ura er løs, så på vei oppover tenkte jeg at det var bedre å gå borte i skogen i kanten av den åpne ura. Det er akkurat like mye ur der, men da hadde jeg i hvert fall av og til noen trær å ta tak i og vekstene binder ura så den ikke raser så lett ut under føttene. Mose og løs jord gjør imidlertid at man sklir lettere, så jeg er usikker på hvor lurt det var. På vei ned gikk jeg rett ned ura – eller egentlig raste jeg på alle fire nedover. Ura er så løs at det ble reine akebakken.

Hva jeg skulle oppi Hakahølet å gjøre? Jo, jeg hadde lest om hullet i Svartberget i et over 30 år gammelt turhefte. Det sto at man burde sette av tid til et besøk der om man var i området. Men det sto ikke noe om hvor denne hula var, bare at kong Hake (som nok er en om-/feilskriving av Haki) skulle ha søkt tilflukt der. På jakt etter mer informasjon fant jeg ut at hula ble kalt for Hakahølet, men fremdeles ingen informasjon om hvor det var. Siden det ikke sto noe om hvor hullet var, så tenkte jeg at det må være nokså opplagt når man først vet i hvilket område det er. Og det var det. Men Hakahølet er adskillig lettere å finne enn å besøke. Det fikk jeg bekreftet.