19 km i skauen

Av og til får man bare lyst til å vandre en litt lengre tur i skogen. Det er noe eget med skogvandring. Det er for det første helt forskjellig fra å gå i fjellet. I skogen skjer det noe hele tiden. Beveger man seg 200 meter i skogen er man veldig ofte på et helt nytt sted. Selv 50 meter kan endre landskapet totalt. I fjellet er det helt motsatt. Der kan man ikke sjelden ane stedet i det fjerne hvor dagens vandring ender — før man starter å gå. Og svært sjelden er det særlig mye som har forandret seg på bare 200 meter. Man er fremdeles på samme stedet. Bare 200 meter lenger bort. Nuvel — det var dagens filosofiske tankespinnerier.

Et par ganger før når jeg har vært oppe ved Busterudvangen har jeg tenkt at det hadde vært artig å gå hjem stileis herfra. I stedet for å gå tilbake til bilen som står parkert nede på Almenningsvegen ett eller annet sted. Så i dag tenkte jeg at det var en fin dag å omsette denne drømmen i praktisk gjerning. Men det er et logistikkproblem hvis jeg skal kjøre bil opp til Gjerdrumsalmenningen og så gå hjem derfra. Ikke var det enkelt å plage noen til å kjøre meg opp der heller. Jeg kjenner ingen dagdrivere med bil som har fri midt på formiddagen midt i arbeisuka til å kjøre meg opp dit. Og hadde det vært noen ville de sikkert ønsket å gå med, så da var vi jo akkurat like langt.

Løsningen ble å ta beina fatt. Jeg fikk gå til Skjerstadvangen skauleis så jeg kunne gå hjem derfra som jeg altså hadde drømt om en stund. Som sagt så gjort. Og en fin tur ble det. Jeg forsøkte i størst mulig grad å gå en annen rute hjem enn den jeg gikk ut, så ble det på en måte to turer av det (også kaldt «rundtur», eller egentlig en «8-tallstur»). Resultatet ble 19 km totalt:

Tæruddalen-Busterudvangen T/R
Nord-østover. Høgsmåsan midt i bildet.

Det blir ikke tid til å kjede seg på en sånn tur, for som sagt: Det skjer noe hele tiden. Det er alltid noe nytt å se på rundt neste sving. Siden det er fuktig vær og regner av og til er det mye aromatiske stoffer i luften også. Og fuglene synger fremdeles på denne tiden. Så sansene har mer enn nok å kose seg med.

Myrull gir liv til myrer og fuktige marker. Her fra Høgsmåsan.
Ringdalskoia ligger sån passe midt i mellom hjemme og Busterudvangen.
Termometeret på veggen viser at det er optimal fottur-temperatur.
I kanten av et hogstfelt har de satt igjen denne perfekte tvillingfurua. Flott tre!
Det ser ut som en jordhaug, men det er ei stor maurtue. Og det er liv i den også.
Jeg kunne gått hit bare for å se på dette skuet. Jeg får litt følelsen av uendelige skoger og villmark. Regn og skyer gir drama til bildet. Toppen langt der borte i midten av bildet er Mistberget. Dit er det 37 km. Hitafor den ligger Hurdalssjøen og bakenfor ligger Mjøsa.
Busterudvangen. Her gjør turen helomvending. En superlett poncho fungerer fint som regntøy i skogen på en dagstur.

Underveis hørte jeg en god del fuglesang. Opphold etter ei regnskur er ofte ideelt for å høre fuglesang. Arter jeg hørte var svarttrost, måltrost, gjerdesmett, bokfink, løvsanger, munk, grønnsisik, flaggspett, trane (2, muligens et hekkende par), trepiplerke, ringdue og skogsnipe.

Hva trenger man av utstyr for å gå på ukjente stier i skogen?

Kart, skrevet ut via norgeskart.no og laminert…
…og et kompass for å kunne orientere kartet riktig i forhold til terrenget.

Hvis du ikke er vant med å bruke kompass og synes det høres litt vanskelig ut, så glem alt du har hørt om at man må drive og ta kurspeilinger, marspiler, nordpiler, grader og skalaer og alt det der. Det eneste du trenger er et lite kompass som her for å kunne orientere kartet i forhold til terrenget. Det gjør du ved å legge kompasset på kartet og dreie deg rundt til nord på kompassnåla peker mot nord på kartet. Da er kartet orientert i forhold til terrenget og du ser lett hvilken sti du skal ta når du kommer til et stikryss. Og du ser på retningen til stien om du er på den stien du tror at du er. Med litt trening ser du også hvor du er langs stien ut i fra endinger i stiens retninger. Alt ut over dette er for når du skal gå utenfor sti. Jeg vil anbefale er at du legger litt penger i kompasset slik at du får et som er rimelig responsivt og ikke henger igjen hver gang du snur på det. Det går du nemlig fort lei av. Det bør stille seg inn i løpet av et par-tre sekunder når du holder det i ro, selv om du snur deg 180 grader. Det avbildede kompasset er egentlig beregnet for klokkereima. Det koster ca. 300 kr og fungerer utmerket. Hvis du vil ha et «normalt» kompass, så velg et standard platekompass, ikke peilekompass (speilkompass o.l.). Vanlige platekompass fungerer best til vanlig navigasjon med kart og kompass. Platekompass er det de fleste forbinder med et tur-kompass og består av ei gjennomsiktig plate der det er montert et dreibart kompasshus oppå. Den viktigste egenskapen til et kompass er altså i min mening at det er responsivt (og ei responsiv kompassnål koster dessverre litt penger).

Så sier jeg som Bob, a long time nature lover (Nature Guys): Get outside — and stay a while! Eller på godt gammeldags bokmål: Kom deg ut — og bli der en stund!