Gå sine egne veier

Det å gå sine egne veier, eller lage sine egne spor som jeg pleier å si når det er vinter og trugeføre, det er min foretrukne måte å være på tur på. Det er flere grunner til det. Det mest åpenbare og enkleste å forklare er at det å gå i brede maskinpreparerte spor er mest å sammenligne med å gå tur på skogsbilveier om sommeren. Det blir for kjedelig og for ensformig — for meg. Det skjer ingen ting. Man ser ingen ting. Når man kommer tilbake husker man antakelig bare at det var snø på trærne og at det var gode kanelboller på xxxhytta (eller det man hadde med seg i sekken). Og kanskje at man møtte en idiot på truger som heldigvis svingte ut av løypa etter et par hundre meter.

Inn langs dette langstrakte myrdraget/bekkeleiet gikk turen min i dag.

Utover våren ser man jo også at folk trekker ut av løypa når de skal sette seg ned og nyte kakaoen i vårsola. For det er nettopp utenfor løypa det er flott å være. Det er der man opplever naturen. Det er i hvert fall min erfaring. I løypa kan man jo selvsagt gå mye fortere og kanskje rekke over mange mil i løpet av en ettermiddag. Men hva skal man med alle disse milene? På turen i dag gikk jeg ca. 2,5 km før jeg snudde (altså 5 km til sammen). Og jeg brukte vel kanskje 3 timer. Det er adskillig tyngre å gå på truger i løssnø enn å gå på ski i maskinpreparerte løyper, så jeg måtte nok ha gått fort for å få samme mengden trim på en skitur i løype som på trugetur (eller for den del ski) i løssnø. Jeg blir i hvert fall svett og sliten for å si det sånn.

Det er mye spor etter hare, ekorn, rev, rådyr og elg innover her. Her har en hare har hoppet på langs av myrdraget og et ekorn har krysset på tvers.

Og når man går fort rekker man ikke å oppleve detaljer. Ikke tid til å stoppe for å lytte etter fugler som av og til slipper ut ett innestengt kvitter. Ikke tid til å studere kunstverket av rim og snø i greinverket på ei bjørk, kanskje opplyst av ei lavthengende sol langt der bak greinene. Ikke tid til å stoppe opp og betrakte de fargesprakende glimtene fra snøkrystaller som reflekterer og bryter sollyset på sin ferd over snøflata. Eller følge et dyrespor for å se hva det har foretatt seg. En hare som har sittet ved toppen av ei snøtung bjørk som har bøyd seg helt ned til bakken slik at haren nådde tak i de tynneste kvistene. Reven som har snirklet seg gjennom kratt og under busker for å prøve å fange ei mus. Eller bare nyte snødusjen man får over hele seg når man pløyer seg gjennom et kratt. Når jeg er på tur vil jeg bruke alle sansene. Selv knirkingen i snøen fra mine egne truger og staver er en del av naturopplevelsen. Eller plasket når jeg plutselig slår staven gjennom isen i bekken på et sted hvor det antakelig renner vann oppunder så isen ikke får bygget seg opp. Sola som varmer i ansiktet. Være til stede i naturen. I ett med den. Føle seg som et av naturens dyr. Noen kaller det skogsbad, men det trenger ikke å være i skogen, så jeg vil kalle det et naturbad. Bade i natur. Å dukke ned og inn i naturen for å bli en del av den. Smelte sammen med den — for en stund.

Jeg har ikke gått lange biten fra skiløypa før jeg finner ei liggegrop etter elg i et bortgjemt hjørne av et jorde.
Jomfruelig snø. Et spennende landskap å bevege seg innover i.
Bak meg følger trugesporene trofast etter meg. De blir på en måte en slags følgesvenn. Og nå kan dyrene stoppe opp og lure på hva som har gått her. Ei diger and?
Her har haren sittet og spist av toppen av ei nedbøyd lita bjørk. Av sporene kan en se at den har vært her flere ganger. Haren følger ofte samme løype over tid og lager harestier.
Her har en orrfugl gravd seg ned for å søke ly mot kulde. Man sier at den går i dokk, akkurat som rypa gjør det på fjellet. Spor etter vingene som avsattes når den lettet sees utenfor hullet.
Møkka avslører at det er orrfugl.
Her har en rev rasket over isen, eller egentlig langsmed isen. Det renner en litt større enn liten bekk i dette myrdraget.
180° panorama. Jeg skal videre innover i midten av bildet.
Nå blir det smalere og trangere. Revesporet har fått følge av et elgspor.
Ei busk bukker i ærbødighet i det jeg vandrer inn i den smale dalen.
Trærne titter ned på meg. Hva er du for en underlig en, og hvorfor har du så store føtter?
Etter en del krongling i den etterhvert smale bekkekløfta hvor jeg hadde mer enn nok med å tråkle meg fram i stedet for å ta bilder, så er jeg nesten framme der jeg har tenkt å vende. Her finner jeg møkk etter jerpa som har sittet i et tre og skjiti.
Jerpa er også en hønsefugl og møkka minner mye om orrfugl, men er mye mindre. De svarte og hvite feltene på målestokken er 1 cm lange.
Her er jeg endelig framme. Dette er «badekulpen» til Birgitta og meg. Det tar nok en stund før det er mulig å få seg et bad her igjen for nå er det for lite og for hardt vann her, en ph på minst 1000!

Jeg går den samme veien tilbake, og nå blir trugesporet til ei trugeløype. Neste gang er det mye hardere og det blir lettere å gå.

På tilbakeveien går sola ned for dagen. Jeg lar bildene tale for seg selv.