Det ble 10023 km. I tillegg kommer 45 fergeturer som jo ikke kommer med på kilometertelleren på sykker’n. Noen vil kanskje spørre seg om hva som er poenget med å kjøre en såpass lang tur, altså tilsvarende Lindesnes-Nordkap tur/retur to ganger. Det enkleste er å sammenligne det med å være glad i å gå på tur, noe som vel de fleste kanskje har litt erfaring med. Det er jo gåinga som er poenget, og man kan velge å gå i kjente trakter dag etter dag, for eksempel der man bor. Man vet stort sett hva som møter en rundt neste sving og blir sjelden overrasket. Eller så kan man begi seg inn i ukjente landskap der man ikke vet noe som helst om hva som kommer en i møte fra dag til dag, og hvor hver dag er forskjellig. For meg er det altså selve kjøreturen på motorsykkel som er greia jeg liker, og når jeg i tillegg kan gjøre det i et stadig omskiftelig landskap som jeg vet svært lite om på forhånd blir det til en oppdagelsesreise. Jeg stopper ikke og ser på turistattraksjoner (bortsett fra noen svært få). Det er det ikke tid til, for det er så mange i løpet av titusen kilometer at jeg ikke ville rukket hjem til jul. Turistattraksjoner er dessuten nokså uinteressante og lite inspirerende synes jeg. Det er intet poeng for meg å huke av på ei liste ting jeg har blitt fortalt at jeg må se eller besøke. Jeg velger heller stort sett å svinge inn på småveier og avkroker. Mesteparten av tiden har jeg faktisk kunnet kjøre helt alene på veiene, og det midt i fellesferien der folk klager over tusenvis av bobiler og dasspapir bak hver busk. Med telt og motorsykkel er det lett å sette opp et telt nær sagt hvor som helst. Man trenger bare en noenlunde flat firkant på rundt 3×3 meter. Og holder man seg borte fra de typiske turistveiene slipper man stort sett dasspapiret.
Det er også en greie med å være lenge på tur. Man snur litt om på hverdagen. Det å være på tur har blitt hverdagen, og det å komme fram er en hendelse, et avvik fra hverdagen. Etter et par tre uker husker man ikke like detaljert hva man gjorde i starten av turen. Starten av turen har blitt historie og fortid mens man fremdeles er under veis. Turen er ikke lenger bare en hendelse, men har en fortid, en nåtid og en framtid. Reisen har blitt til hverdagen. Nåtiden endrer seg langs ruta med avstand og tid. Man ligger kanskje i telt et sted i Troms og tenker tilbake på når man var på vei langs sørlandskysten mot Kristiansand. Og reisen framover er fremdeles i framtidens tåke. Den er ikke klar og man vet ikke helt hvor reisen tar en videre. Turer som går over lang tid oppleves helt forskjellig fra turer som går over kort tid der hele reisen mer eller mindre rommes i nåtiden. Det er i hvert fall slik for meg.
Ruta jeg tok finner du i dette innlegget:
https://www.flangset.net/?p=355205
