Stevnemøte med sola i skogen

Når man er en AFP-er (alltid ferierende person) kan man velge hvilke dager man vil dra på tur. Det har nylig snødd og det er sol og blå himmel. I dag var en sånn dag.

Landskapet jeg skal inn i ser vidunderlig flott ut herfra. Fremdeles er det 10 minutter til sola dukker opp over horisonten. P-plassen er et par hundre meter lenger fram.
Sola dukker opp over åskammen i sydøst til avtalt tid, og da er jeg allerede på vei innover i skogen.
En soloppgang er vel så fin som en solnedgang, både i fargespill og stemning.
Det er nesten som at man tenner på den nye dagen, omtrent som når man gjør opp i vedovnen om morgenen for å få det varmt.
På dette hugstfeltet her har det holdt til en svartspett i lengre tid. Den kom flygende over her i dag med sitt krry krry krry krry – og like etterpå kom det en spurvehauk som gjorde flere utfall mot den. Den klarte å redde seg inn i skogen der borte, og jeg hørte at den ropte etterpå, så den klarte seg nok. Svartspetten er jo også en nokså stor fugl for en spurvehauk, og den har et kraftig og spisst nebb som den nok vet å forsvare seg med. Men helt ufarlig er nok ikke spurvehauken for den om den får slått klørne i ryggen på den.
Trærne er snøtunge etter nattens snøfall.
I eventyrene kan trærne snakke, og her føles det nesten som de har en liten morgenpassiar med hverandre. De strekker seg litt, gjesper og spør hverandre om de har sovet godt i natt og om de hørte elgen som dro forbi her for litt siden. Rev var det også. Ja, og så en hare og et lite ekorn som kilte meg under grenene mine. Men fugla ligger visst og strekker seg enda litt til.
Endelig på toppen av Bukollen, 333 meter opp fra P-plassen og 523 meter over havet. (ca. 180° panorama)
Speilegg og falukorv i dag. Og kakao og kaffe.
Turlederen