Soloppganger er mye sjeldnere enn solnedganger, i hvert fall hvis jeg skal telle de jeg har sett. Så når yr viste seg fra godsiden, så bestemte jeg meg for at nå, nå var det på tide å sjekke ut om jeg ikke kunne få øye på en soloppgang i morgentimene i dag. Motorsykkelen ble behørig pakket med ryggsekk og diverse før jeg la meg, så jeg skulle slippe å stresse for å komme meg av gårde i tide. Bare å få på seg tøyet, hive i seg en kopp kaffe og hoppe opp på sykker’n og suse av gårde. Inn i soloppgangen. Etter kanskje 2 timers søvn (måtte jo bare lese litt og høre på en podkast først) sto jeg opp klokka halv fire. Ute høljeregnet det, men yr viste med tydelige tegn at det var klart og fint vær, så da var nok det hele bare et synsbedrag, selv om det faktisk føltes litt som ekte regn når jeg sto der og så opp på den mørke himmelen. Det er nok bare for mørkt til at jeg ser stjernene tenkte jeg, og ganske riktig, før jeg startet opp sykker’n var synsbedraget fordampet og etter en halvtimes kjøring og en times gange i oppoverbakke var jeg på plass på toppen av Rundkollen i Romeriksåsene. Her har man veldig god utsikt, så hvis sola sto opp, så skulle det mye til at jeg ikke klarte å få øye på den. Jeg satte meg til å vente mens fullmånen gikk ned bak ryggen min, og til sist kom sola snikende opp i øst. Riktignok prøvde den å snike seg opp bak noen skyer, men jeg fikk øye på den i et hull i skydekket og kunne nyte en nydelig soloppgang over et vakkert skoglandskap til matpakken og kakaokoppen. Til slutt ble det også tid til å ta igjen tre av de timene med søvn jeg ikke fikk tid til i natt, liggende på et liggeunderlag inne i fjellduken. Og jammen ble det tid til et kaffekok også før jeg snudde nesa nedover mot sykker’n og hjemmveien igjen.