Jeg fikk prøvd meg som hundepasser i 14 dager. Det var broder’n som trengte en stedfortreder. Spot er en Parson russell terrier og har bare såvidt passert året. Han er en veldig glad og leken hund, sosial og snill. Jeg har ikke hørt et sint bjeff fra ham i løpet av de 14 dagene. Glade bjeff derimot…men han stopper når jeg ber ham om det. Man må bare være litt bestemt. Dolly, katta vår hater ham. Det er fordi Spot er glad i alt som rører seg og vil bort og snuse og hilse på. Siden han er glad og leken blir han litt brå i svingene, og det liker ikke Dolly. Hun er jo tross alt en gammel verdig dame på 8-9 år eller deromkring. Det får da være måte på sprelling og snusing!

Spot liker å gå tur, og på lørdag synes jeg han fortjente å få seg en tretopper siden det var bare to dager igjen hos meg. Så vi gikk runden Bukollen (523 moh) – Fugleknatten (558 moh) – Rundkollen (592 moh) opp fra Nittedal jordstasjon. Spot ble tilsynelatende ikke særlig sliten, for han var like spretten alle de 9 km rundt.

Og for Spot er skogen full av godsaker. En ting er nå alle luktene, men så er jo skogen full av pinner! Og pinner er noe Spot er glad i.

For meg var det jo også et lite eksperiment. Jeg har ofte tenkt at det kanskje kunne være fint å ha en turkamerat, så nå fikk jeg forsøke det. Jeg tror jeg skal vente noen år til, til jeg har roet meg litt mer ned. Det er ikke lett å løpe orientering i skogen med en hund i band, ei heller å gå stiløst. Sykle på enhjulssykkel forsøkte jeg ikke en gang, ei heller på tohjulssykkel. Hva om labbene skulle komme inn i eikene? Han hadde nemlig en tendens til å løpe foran og inn i beina mine om vi løp veldig fort på flatmark. Ved løping er jo det greit, men hvis man sykler? Og man blir litt bundet på hender og føtter med hensyn til hva man kan drive med. Men om noen år kanskje… Vi får se. Det er jo utrolig hyggelig å ha en hund som turkamerat da.

Hvorfor han fikk navnet Spot? Det må da vel enhver kunne klare å se med ett øye vel!