Kategoriarkiv: Fottur

Vårens blåveistur til Rudskulen

Blåveisen pleier å blomstre nederst i lia opp mot Rudskulen på denne tida. Vi tok en tur for å se. Jeg overlater ordet til bildene.

På vei mot Rudskulen som ligger litt inn i skaret mellom disse åsene.
Her var det blåveis ja!
Ikke vanskelig å skjønne hvor navnet kommer fra.
Ikke alle blåveiser er like blåe.
Hvitveisen blomstrer også.
Vanskelig å ikke følge glede når man ser hvitveisen
Vårpengeurt
Tysbasten blomstrer på bar grein.
Mosegrodde steiner. Mosen er ekstra grønn når den fremdeles er litt fuktig.
Her kokes det kaffe på toppen av Rudskulen (kjelen og rødspritaparatet står bak meg)
Et vårkyss!

Båltur!

Det blir alt for sjelden dessverre, men i dag klarte både kompisen min Sverre og jeg å bli enig om at dagen var kommet for en god gammeldags båltur. Sverre er utdannet meteorolog, så han spådde oss et veldig flott vinterturvær med sol og 13 minus for anledningen. Truger ble reimet fast til skoa, staver tredd over vottene og vi la i vei utenfor løyper og stier, for i løypene så det ut til at køen fra polet i Bærum hadde tatt seg til rette. Ikke rart det så fint været var. Men å gå i kø, det orker vi ikke. Dessuten er det utenfor løypene at man får de beste naturopplevelsene. Det er der vi ser spor et dyr og fugler, og det er der vi finner bortgjemte iskatedraler. Snø og rim henger tungt på trærne og skaper ytterligere eventyrstemning.

Bildene er det Sverre som har tatt, og han glemte selvsagt å snu kameraet og ta bilde av seg selv, men han var med på turen altså. For å rette på fadesen henter jeg fram et bilde av ham fra forrige båltur noen hundre meter unna, som faktisk også var en veldig fin tur. Da var det ingen snø siden det var midt i oktober.

Sverre
Vedhugst. Vi fant noen gamle stubber av tørrbusker som sikkert ble kappet forrige vinter, for de var kappet av omtrent en meter oppe på stammen.
Fru furu med barneflokken. Eventyrstemning.
Båltur betyr nesten like mye jobb som bålkos.
Et «ulykkesbilde» i følge Sverre. Han kom borti knappen. Men det ble jo et ulykkesblinkskudd. Her tester jeg forresten ut ei «bålrist» jeg impulskjøpte for minst et par år siden. Den har bare ligget i boden siden det, men viste seg faktisk å fungere utmerket. Det er altså en liten plattform som legges oppå snøen og som man fyrer bålet oppå. Den har et snøanker i hvert hjørne, så plattformen forblir stabil selv om det smelter ut ei dyp grop under. Den kommer nok til å bli brukt oftere heretter.
Skogen er full av iskatedraler nå.

Tretoppers rundtur i Nittedal

Det er ganske lenge jeg har siklet på denne rundturen med tre topper på en tur: Bukollen, Fugleknatten og Rundkollen på henholdsvis 523, 557 og 593 meter over havet. Jeg har imidlertid ikke forestillet meg at det skulle skje på truger når jeg først fikk tatt fatt på denne turen, men det ble det altså. Og med det føret som er i skogen nå er det ski eller truger som gjelder. Turen er cirka 1 mil lang.

Startpunktet ved Nittedal jordstasjon ligger på 190 meter over havet og det blir i tillegg en del opp og ned mellom de tre toppene, så det blir litt høydeforskjell til sammen, selv om det jo ikke akkurat kan sammenlignes med Sunnmørsalpene eller Glitretind. Opp til Bukollen og Rundkollen er det gått opp spor, dels trugespor, dels skispor, og fotspor oppi der igjen (min beste halvdel og jeg var jo på Rundkollen i forgårs på bare beina uten ski eller truger), så der er det forholdsvis lett å gå, men fra Bukollen over til Rundkollen via Fugleknatten er man helt på villspor for å si det sånn. Jeg sank nedi til beltespenna et par steder til tross for truger på beina, men stort sett gikk det greit, dog ikke særlig fort. Jeg brukte 2 timer fra Bukollen til Rundkollen og gikk da omtrent 3 kilometer. Været var ikke laga for utsikt, men til gjengjeld var det vindstille og forholdsvis mildt med 5-6 kuldegrader. Hele turen tok cirka 5 ½ timer.

Det er nokså jevn stigning opp til Bukollen. Jeg går langs det som kalles Langveggen. Det er bratt utfor på venstresida hele veien opp.
Bukollen, 523 m.o.h. Her har jeg aldri vert før! Det er nok veldig flott utsikt her med andre værforhold, så hit må jeg nok flere ganger.
Furuene på toppen her er pyntet i sin vakreste vinterskrud.
På vei mot Fugleknatten. Her får man finne veien selv.
Veien blir til mens man går.
Fugleknatten, 557 m.o.h. Her har jeg heller aldri vært før. Her ser jeg over mot Rundkollen som er neste topp. Den ligger borte i tåkeheimen der, omtrent 900 meter i luftlinje herfra. Gangavstanden er litt lenger, omtrent 1,5 kilometer, og jeg skal en del ned før jeg skal opp igjen.
Rundkollen 593 m.o.h. Det er over en time siden solnedgang og det er nå nokså mørkt.