Kategoriarkiv: Fottur

Høst

Høstfargene har kommet i høyden (600 m.o.h), så da har vi de vel snart her nede også. Det har vi konstatert, Håkon og jeg, på tur til Huldretjern i Gran i helgen. Jeg led av overnattingstur-abstinens og Håkon forbarmet seg over meg og inviterte til en tur opp hit. Fint og klart vær hadde han også ordnet med. Og varmt var det også, i hvert fall så lenge sola holdt seg over åskammen (på natta var det helt nede på 0 grader). Og så hadde han jammen ordnet med fine høstfarger også. Og når sola gikk ned kunne vi ligge på rygg og titte opp på en mektig stjernehimmel med melkeveien, stjerneskudd (et par riktig kraftige, og hemmelige ønsker er selvsagt sendt opp til de høyere makter) og satellitter som smøg seg mellom stjernene der oppe. Et forfjetrende syn. Her oppe er det lite strølys siden himmelen er høstklar med lite dis. Det er ikke så ofte man får se melkeveien på denne måten, et mylder av stjerner tett i tett i et disaktig bånd over himmelen. Tar man fram en kikkert og ser oppover mot denne disen vil man se at den oppløser seg i milliarder av små stjerner. Sånt gir jo bare mersmak, så nå har jeg selvfølgelig pådratt meg klar-høstnatt-abstinens og må nok snart ut og ligge på ryggen ett sted i skogen og titte opp på høstsvart nattehimmel. Bare så himla synd at man må ta bilen fatt for å komme unna all lysforurensingen.

Det er jevn stigning fra Skrukkeli kapell opp til Huldretjern. Vi skal 300 meter opp før vi går 50 meter ned igjen.
Like før det høyeste punktet krysser vi både kommune- og fylkesgrense. Jeg står og tar bildet i Gran i Oppland (på gammelnorsk som jeg bruker, på nynorsk heter det Gran i Innlandet). Håkon er i ferd med å krysse fra Hurdal i Akershus (Hurdal i Viken som det nå heter) og inn i Gran. Her kunne vi høre innbyggerne på lang avstand fordi de går rundt med bjeller rundt halsen. 🙂
Vel framme ved Huldretjernet er det til med å slå leir. Her har vi funnet en flott plass.
Oppi der skal jeg sove.
Sånn ser det ut inni. Hengekøya er asymmetrisk. Man ligger litt på skrå i forhold til hengeretningen og ligger dermed ganske flatt. Skulle man ligge langsetter hengeretningen ville man måtte innta bananform, noe som ikke er særlig komfortabelt, spesielt om man prøver å legge seg på siden.
Myggnettet virker også som en barriere mot trekk. God lufting, men rimelig lunt for trekk hvis det ikke blåser særlig mye. Ved mere vind bør taket over køya trekkes mer ned på sidene.
Håkon går for telt, Hilleberg Soulo. Soulo-en som er et enmannstelt er akkurat stort nok til at man ikke føler at det er trangt. Man kan sette seg opp i innerteltet uten at man kommer borti teltduken. Det er grei plass til bagasje i forteltet og også en del plass i innerteltet til å legge fra seg ting man helst vil ha med helt inn.
En fin ting med dette teltet er at det står uten en eneste plugg. Det har den store fordelen at man i lite vind enkelt kan bruke det på steder der det er veldig dårlig med pluggfester, for eksempel på steingrunn. Man slipper å lete fram steiner eller annet å feste bardunene i. En annen fordel er at man etter å ha prøveligget lett kan flytte det om man finner ut at den valgte plassen ikke var så bra allikevel. Eller man kan løfte det vekk og fjerne kongler og kvister man overså i første omgang og så sette det tilbake igjen.
Når teltet er slått opp og køya henger i trærne er det tid til å ta en tur i omegnen. Sola er nå på vei ned bak åsen.
Når man ser utover skogene her kan man skjønne hvorfor kommunen heter Gran.
Søndagen er litt mere overskyet, men været er fremdeles veldig fint.
Huldretjernet er flatt på vestsida…
…og styggbratt med flere stup på østsida.
Overnattingsplassen var borte på odden der.
Huldretjern sett fra nordenden, det siste vi ser før vi snur ryggen til og vender nesa nedover mot Skrukkeli kapell og bilen.

Den høyeste i Akershus

Fjellsjøkampen rager 812 meter over havet og holdes for å være den høyeste toppen i Akershus¹. Den nest høyeste toppen i Akershus skal så være Lushaugen som i følge kartene jeg har også er 812 meter over havet. Finmåling har dog vist at Fjellsjøkampen rager hele 7 cm høyere enn Lushaugen og stikker derfor av med tittelen høyeste topp i Akershus.

Fjell er veldig viktig for den norske fotturist, og da er det slik at jo høyere ett fjell er, jo viktigere er det, og jo viktigere er det dermed også at man har tatt seg dit opp og stått på egne ben på det høyeste punktet på toppen. I de siste par-tre årene skal man vist helst også ha på seg noe trangt, sexy og fargerikt og ta bilde av seg selv mens man står på en fot eller på hodet, og helst på et sted det er livsfarlig å falle ned fra. Bildet skal jo på feikboka, og da må man jo ta seg ut. Akkurat her melder jeg pass, og ikke leser eller skriver jeg i nevnte bok heller. Men Fjellsjøkampen har faktisk vært på ønskelista mi over topper jeg vil besøke i mange år. Der er sus over navnet. Fjell! I Akershus? I et ubevoktet øyeblikk av overmot her om dagen la jeg ut for Birgitta om hvordan vi på søndag skulle ta oss opp på Fjellsjøkampen. Og drømmen ble dermed gjort om til et mål, ja nærmest til en plikt også. Og i dag er det søndag. Og i dag har vi vært på Fjellsjøkampen. Goal complete. Vi har vært på Akershus høyeste topp. Vi passet nøye på å ikke sparke for mye i mosen slik at vi skulle slite bort de 7 cm den er høyere enn Lushaugen. Vi kunne jo ikke risikere at vi plutselig bare sto på Akershus nest høyeste topp. Not!

Goal complete.

Vi laget oss en egen rute opp. I stedet for å gå motorveien som alle tar, så startet vi på en lovende liten sti som gikk rett opp fra parkeringa ved bommen på Gjødingssætra. Denne stien ble etter hvert helt borte for oss, så vi gikk stiløst og når vi var passe høyt oppe traverserte vi over mot et lite tjern som ligger cirka 100 meter øst for hovedstien der den begynner på siste stigningen opp mot selve toppen av Fjellsjøkampen.

GPS-sporet fra der vi gikk. Turen gikk mot klokka.
Parti fra oppstigningen fra Gjødingssætra
Orkide (flekkmarihånd)
Videre oppover, stiløst.
Et idyllisk lite tjern øst for Fjellsjøkampen. Åsen til venstre er fortoppen, den midt i bildet er toppen. Det vil si, vi ser ikke helt opp på toppen. Den ligger et stykke innenfor.
Vi kommer inn på stien omtrent der den går inn i naturreservatet og følger denne de siste 140 høydemeterne.
Naturen er ofte kjedeligere langs en sånn kraftig sti, men det mangler ikke på flotte stemninger allikevel.
Ser man bort fra utsiktstårnet på høyeste punktet er det fortoppen på sydsiden som har den flotteste utsikten.
Snart framme nå.
Ja, her er det nok. Fjellsjøkampen. 812 meter over havet. Vi er framme.
360° panorama fra utsiktstårnet (klikk på bildet for å se nærmere på det – det gjelder forøvrig alle bildene)
Hurdalssjøen (nordenden) og Mistberget.
Skreikampen midt i bildet, en meget fin topp verdt et besøk. Bratt ned på baksiden ligger Mjøsa.
Her blir det «dinch» (dinner + lunch) med kaffe og kjeks til dessert.

Turen ned går først vestover før den snur nedover mot vestenden av Fjellsjøen. Her går vi hele tiden inne i naturreservatet.

Det er artig å betrakte livet i ei maurtue (video):

Klokka er nærmere halv åtte. Her ved Bergebekken var det så idyllisk at vi måtte ta en kafferast.
Og et bekkebad.
Jeg prøvde meg på litt fridykking…
…og fant en liten skatt!
Kveldsidyll nede ved Fjellsjøen

Fotnote:
¹ Siden jeg er en tiger fra Tana tillater jeg meg å kalle ting med sine riktige navn, og Akershus er altså Akershus, mens Viken er noe tull.

Forsommerens plan

Rondanestien ( grønn/rød) og Jotunheimstien (lilla)

Rett etter at jeg kom hjem fra turen langs Jotunheimstien i fjor kjøpte jeg en ny kartbunke, denne gangen for Rondanestien. Jeg har nå fått oversikt over hele ruta med en hel del overnattings-muligheter som ligger langs ruta. Planen er å gå denne stien i juni i år, omtrent på samme tid som jeg gikk Jotunheimstien i fjor. Det gjenstår en hel masse detaljplanlegging, men ruta er nå klar. Det er den grønne streken på kartet. De tre røde strekene er (sydligst) en midlertidig omlegging av stien på grunn av veiarbeider på riksvei 3 og riksvei 25 som skal være ferdig senest 1. november i år, (midterst) en alternativ rute mellom Øyungshytta og Djupslia om man ønsker å bryte denne etappen ned i to eller tre dagsetapper og (nordligst) en alternativ rute mellom Bjørnhollia og Dørålseter som går over Høgronden hvis topp rager 2115 meter over havet. Hovedruta går vest for Høgronden via Langglupdalen og Bergedalen. Høgronden kan også gjøres som en dagstur fra Dørålseter. Om det blir noe av får vi se. En tur opp til 2115 meter over havet krever finvær for at det skal være noen vits i.

Den lilla streken er forøvrig Jotunheimstien, altså den som jeg gikk i juni i fjor (fra Oslo til Råbjørn nord i Romeriksåsene er Jotunheimstien også grønn i dette kartet fordi de har felles trase og Rondanestien ligger her oppå Jotunheimstien). Rondanestien er grovt regnet 450 km lang, altså cirka 100 km lengre enn Jotunheimstien.