Kategoriarkiv: Tur

2 ¼ mil

For nøyaktig ett år siden på dagen satte jeg ny rekord på enhjulssykkelen. Turen gikk Tæruddalen rundt og var på temmelig nøyaktig 1 kilometer. I dag satte jeg en ny rekord. Den var på 2 ¼ mil og gikk Lillestrøm og Kjeller rundt.

Turen tok nesten 3 timer med pauser og gjennomsnittshastigheten med/uten pauser var 7,9/9,1 km/t. Nå begynner det å smake tursykling av dette, selv om mesteparten av syklinga foregår i nærområdene her med sving og bakketrening.

Det er ikke så vanskelig å svinge med enhjulssykkel. Man bare bruker armer og overkropp og rykker til samtidig som man trår hardt ned på pedalen i innersvingen, så går det helt av seg selv. Men å få en fin flyt i svingene der man holder farten oppe krever en helt annen teknikk. Da må man lene seg inn i svingen og gi gass. Det sier seg litt selv at dette er en øvelse som krever en del trening da det å lene seg sideveis kanskje ikke er det som føles mest riktig når man prøver å holde balansen der man sitter oppe på toppen av sykkelen. Er det en ting som kommer helt av seg selv, så er det akkurat det at sykkelen vil tippe den ene eller andre veien helt uten at man trenger å gjøre særlig mye for å få det til. Men det kan være en kunst å få den til å tippe den veien du vil at den skal tippe, og i det rette øyeblikket, mens man sykler framover, og prøver å holde balansen. Ser man enkelt på det er det jo fire frihetsgrader på en enhjulssykkel å holde styr på (og den er ikke spesielt samarbeidsvillig i starten): bevege seg forover/bakover (sykling fram og tilbake), tippe forover/bakover (rotasjon av setet rundt navet), lene til høyre/venstre (sideveis rotasjon rundt punktet der dekket har bakkekontakt) og rotere høyre/vestre (svinging, også det rundt kontaktpunktet med bakken). Egentlig er det enda flere siden man sitter oppå der og bøyer i hofta og veiver med armene. Det beste er egentlig å sitte helt i ro med overkropp og armer og med ryggen rak som en forlengelse av setestolpen, men prøv å si det til ryggmargen som sender høyspent gjennom nervebanene for å holde deg oppe på toppen av setet hver gang den merker noe den ikke er helt vant med. Å overføre teori til praksis krever øving og stor tålmodighet — og mange kyss med asfalten (eller mye verre: halebeinet plantes hardt i bakken bak deg!)

Sykling i bakker er en helt annen historie. Da må man lene seg forover (oppoverbakke) eller bakover (nedoverbakke) som motvekt for å klare å trå hardt nok på pedalene til å utligne g-kreftene som river og sliter i både deg og sykkelen. Sykkelen vil forsøke å bli igjen i bunnen av oppoverbakken, men sender deg som sitter oppå videre oppover, eller den vil forsøke å kjøre fra deg i nedoverbakken. Så her får beina, blodpumpa og blåsebelgene kjørt seg. Man må rett og slett temme beistet, ellers blir det å smake asfalt, eller ufrivillig avstigning som jeg liker å kalle det. Og som jeg skrev rett her oppe: du svinger ved å tråkke hardt ned på pedalen i innersvingen, så når du tråkker hardt på pedalen for å komme opp bakken vil den vri seg til den sida du tråkker og dermed vingle fram og tilbake for hvert tråkk — mens du sitter oppå og prøver å følge med for å holde balansen. Og du kan ikke la være å tråkke hardt heller, for du må ha nok fart til at pedalen du skal trå på neste gang kommer forbi dødpunktet (omtrent rett opp, men det flytter seg forover når du lener deg forover, så du må tråkke enda hardere), ellers er det like godt å stige av først som sist. Man blir jo vant til det. Men det tar sin tid siden man til å begynne med knapt får startet på bakken før man…ufrivillig stiger av. Og det blir det jo kun få meter med bakkeøving av om gangen. Men alle bekker små gjør en stor å som det heter, så med tålmod overkommer man det også. Jeg kjøpte denne sykkelen i august 2018, så det har altså tatt nesten 3 år å passere 2 mil på en tur. Nå har jeg jo kun syklet noen korte sommermåneder da, og noen dager er det igjen til 5. august da første turen ble tatt, men…

Så et velment og godt råd: Kjøp den en enhjulssykkel! Start med kjøpet — og ta det derfra!

Det var den største bjørka jeg har sett

Neida, ingen har hugget den største bjørka jeg har sett. Ikke har den ramlet heller. Den står der like fin som den alltid har vært, nede mellom Stilla og Ringstilla.

Grunneier må ha et ønske om å ta vare på denne store bjørka, for den står jo ute i åkeren.
Vi målte omkretsen til 2,8 meter. Det er grovt til bjørk å være. Som sagt var dette den største bjørka jeg har sett. Håkon er ikke liten, han rager vel over 1,9 meter hvis jeg ikke husker feil.
Grov gammel bark. Det er noe eget ved å ta på så gamle og grove ting. Man kan liksom føle tiden og historien.
Man får lyst til å klatre oppover i de grove greinene.
Men det der oppe i greinkløfta er jo ikke bjørkeblader. Her må det ha vært en rognebærspisende fugl på ferde.

Så var det dette med «var den største bjørka jeg har sett». På turen vår i dag kom vi nemlig over ei enda grovere bjørk. Den måler hele 3 meter i omkrets. Så nå er dette den største bjørka jeg har sett. Men like vakker er den ikke. Den har ikke det tette nettverket av grove greinene i ei krone som går nesten ned til mannshøyde. Her er det langt opp. Denne er altså både høyere og tykkere, men samtidig på en måte mer puslete. Men den er altså kåret en ny rekordholder — når det gjelder omkrets.

Det er vanskelig å få tatt et bilde av denne bjørka i den tette skogen. Håkon skimtes så vidt nederst i bildet ved siden av bjørka.

Turen vi gikk etter å ha besøkt den gamle rekordholderen tok oss gjennom Holmen naturreservat (på kartet står det gjerne Okseneset som er det elveneset som reservatet ligger på). Verneverdien her er en velutviklet og homogen utformet gråor-heggeskog med tilhørende naturlig undervegetasjon. Et spennende sted «å gå seg vill», men er det myggtid bør du ha myggmiddel og kanskje myggnett i tillegg. Mens vi sto ved den største bjørka jeg har sett (altså nåværende største) skjedde det en liten naturens tragedie i et annet tre rett ved siden av. Et fuglerede ble plyndret av en flaggspett. Jeg tror det var et bokfinkpar som fikk hekkinga ødelagt. De var ikke særlig blide. Av og til fløy de rett på flaggspetten i full fart. Flaggspetten med sitt lange kraftige nebb er livsfarlig for en småfugl, så dette var nok ikke helt uten risiko. Men de klarte dessverre ikke å berge eggene. Sorry bokfinker. Shit happens! Det er bare å starte på nytt. Bedre lykke i neste runde.

Ei gran som antakelig tjener som grensemerke. Den står i hvert fall på ei grense. Denne var 2,60 i omkrets. Det er rimelig grovt det også.
Denne flotte furua tok kaka. Den målte 3,2 meter i omkrets. Også den tjener antakelig som et grensemerke der den står på grensa mellom to eiendommer.
Inn i Holmen naturreservat. Det finnes noen gamle stier her, men disse er nå temmelig gjengrodde og vanskelig å finne. Jeg har jo vært her før og gått disse stiene, så jeg vet omtrent hvor de skal gå, men også for meg ble de ofte borte.
Eventyrskog.
Ei velvoksen alm.
Det går en sti her…
Fembladet firblad (visstnok ganske vanlig)
Jonsokblom

Sinna orm

Den her ser skikkelig sinna ut synes jeg. Det er nok fargen og stillingen som gjør det. Den er klar til hugg mot meg uansett retning jeg går innpå den, og når jeg til slutt satte foten helt borttil hugg den til — i skosåla. Jeg har aldri før sett en så glinsende svart huggorm. Oppimot meter’n lang. Og så ser det ut til at den nettopp har spist. Den er skikkelig tykk rundt magen. Vi traff den på vei opp til Bukollen. I det nydelige været i dag gikk vi tretopper’n Bukollen – Fugleknatten – Rundkollen fra Nittedal jordstasjon. Og jeg hadde husket å ta med meg alt — unntatt kokekaffen. Jadda. Når jeg oppdaget det var jeg nok mer arg enn ormen på bildet. Men jeg har ikke gift i huggtennene da, så jeg er ikke farlig.