Kategoriarkiv: Tur

Den høyeste i Akershus

Fjellsjøkampen rager 812 meter over havet og holdes for å være den høyeste toppen i Akershus¹. Den nest høyeste toppen i Akershus skal så være Lushaugen som i følge kartene jeg har også er 812 meter over havet. Finmåling har dog vist at Fjellsjøkampen rager hele 7 cm høyere enn Lushaugen og stikker derfor av med tittelen høyeste topp i Akershus.

Fjell er veldig viktig for den norske fotturist, og da er det slik at jo høyere ett fjell er, jo viktigere er det, og jo viktigere er det dermed også at man har tatt seg dit opp og stått på egne ben på det høyeste punktet på toppen. I de siste par-tre årene skal man vist helst også ha på seg noe trangt, sexy og fargerikt og ta bilde av seg selv mens man står på en fot eller på hodet, og helst på et sted det er livsfarlig å falle ned fra. Bildet skal jo på feikboka, og da må man jo ta seg ut. Akkurat her melder jeg pass, og ikke leser eller skriver jeg i nevnte bok heller. Men Fjellsjøkampen har faktisk vært på ønskelista mi over topper jeg vil besøke i mange år. Der er sus over navnet. Fjell! I Akershus? I et ubevoktet øyeblikk av overmot her om dagen la jeg ut for Birgitta om hvordan vi på søndag skulle ta oss opp på Fjellsjøkampen. Og drømmen ble dermed gjort om til et mål, ja nærmest til en plikt også. Og i dag er det søndag. Og i dag har vi vært på Fjellsjøkampen. Goal complete. Vi har vært på Akershus høyeste topp. Vi passet nøye på å ikke sparke for mye i mosen slik at vi skulle slite bort de 7 cm den er høyere enn Lushaugen. Vi kunne jo ikke risikere at vi plutselig bare sto på Akershus nest høyeste topp. Not!

Goal complete.

Vi laget oss en egen rute opp. I stedet for å gå motorveien som alle tar, så startet vi på en lovende liten sti som gikk rett opp fra parkeringa ved bommen på Gjødingssætra. Denne stien ble etter hvert helt borte for oss, så vi gikk stiløst og når vi var passe høyt oppe traverserte vi over mot et lite tjern som ligger cirka 100 meter øst for hovedstien der den begynner på siste stigningen opp mot selve toppen av Fjellsjøkampen.

GPS-sporet fra der vi gikk. Turen gikk mot klokka.
Parti fra oppstigningen fra Gjødingssætra
Orkide (flekkmarihånd)
Videre oppover, stiløst.
Et idyllisk lite tjern øst for Fjellsjøkampen. Åsen til venstre er fortoppen, den midt i bildet er toppen. Det vil si, vi ser ikke helt opp på toppen. Den ligger et stykke innenfor.
Vi kommer inn på stien omtrent der den går inn i naturreservatet og følger denne de siste 140 høydemeterne.
Naturen er ofte kjedeligere langs en sånn kraftig sti, men det mangler ikke på flotte stemninger allikevel.
Ser man bort fra utsiktstårnet på høyeste punktet er det fortoppen på sydsiden som har den flotteste utsikten.
Snart framme nå.
Ja, her er det nok. Fjellsjøkampen. 812 meter over havet. Vi er framme.
360° panorama fra utsiktstårnet (klikk på bildet for å se nærmere på det – det gjelder forøvrig alle bildene)
Hurdalssjøen (nordenden) og Mistberget.
Skreikampen midt i bildet, en meget fin topp verdt et besøk. Bratt ned på baksiden ligger Mjøsa.
Her blir det «dinch» (dinner + lunch) med kaffe og kjeks til dessert.

Turen ned går først vestover før den snur nedover mot vestenden av Fjellsjøen. Her går vi hele tiden inne i naturreservatet.

Det er artig å betrakte livet i ei maurtue (video):

Klokka er nærmere halv åtte. Her ved Bergebekken var det så idyllisk at vi måtte ta en kafferast.
Og et bekkebad.
Jeg prøvde meg på litt fridykking…
…og fant en liten skatt!
Kveldsidyll nede ved Fjellsjøen

Fotnote:
¹ Siden jeg er en tiger fra Tana tillater jeg meg å kalle ting med sine riktige navn, og Akershus er altså Akershus, mens Viken er noe tull.

Juninatt på Romeriksåsene

Overnattingstur til Helletjern på Romeriksåsene har stått på Håkons turplanliste i lang tid. Nå som ferien min har startet, Håkon er pensjonist, værutsiktene sier passende finvær, altså både ikke for varmt, ikke for kaldt og ikke for bløtt, så anså vi at tiden nå var moden for å gjennomføre denne turen. Håkon vil ligge i telt, jeg i hengekøye. Vi må uansett ligge et stykke adskilt da jeg er på grensen til nevrotisk var for snorkelyder som Håkon produserer en del av i løpet av natta.

Håkon liker å ligge i telt.
Jeg liker også å ligge i telt, men siden jeg kjøpte denne hengekøye i 2014 har jeg veldig ofte gått for hengekøye om sommeren.
Det var Håkon som fant denne drømmeplassen til meg, på kanten av stupet ned til Helletjern.

Håkon er flinkere enn meg til å ha et kritisk blikk til hva han putter i sekken, så han klarer seg med en sekk på bare 20 kg. Min veier nærmere 30. Men da har jeg til forskjell fra Håkon satset på en meny mer i retning gourmet enn Håkon som heller kjører matpakker og frysetørret. Kaffe må jeg jo ha, og hvorfor skal jeg ikke ha stekte egg til frokost og salat med skinke og salat med ekte sardiner til lunsjene mine? Og stekt karbonadedeig med mais og tomater pluss sweet chili saus og eggenudler? Du får ikke det i frysetørret variant!

Håkon klarer seg med 20 kg på ryggen. Med liggeunderlaget på toppen rager han godt over 2 meter over bakkenivå.
Jeg må ha 30kg. Med denne sekken på ryggen veier jeg fremdeles mindre enn jeg veide på det meste før jeg gikk ned i vekt, og det til tross for at jeg har tatt tilbake 7-8kg av det jeg gikk ned.

Helletjern er et flott mellomstort tjern som ligger i flotte omgivelser med blandingsskog, furu, gran og bjørk. Det er ikke spesielt myrete rundt tjernet som vi tok en fin spasertur rundt i ettermiddagssola.

Et sted langs kanten av Helletjern
Vi har lagt oss til borte ved det høyre stupet der borte på andre siden.
Hengekøya mi henger på toppen av stupet som er bak den kraftige furua som har klamret seg fast i stupet.
Ettermiddagssola kaster solglitter ut over ei vik.
Junikveldstemning

Skogsfrokost

Vi tok frokosten i skogen i dag. Vi synes vi er priviligerte som bor sånn til at man kan dra til skogs på beina uten å måtte benytte seg av bil eller buss. Det vil si, egentlig ikke, for det var et nokså viktig argument for at vi valgte å bosette oss akkurat her i dalen. Nærheten til naturen.

Dette kaller jeg nærfriluftsliv. Vi gikk ikke lange biten, under en kilometer. I luftlinje er det faktisk i underkant av 600 meter hjemmefra sofaen, og 100 meter opp da. Man må jo litt opp i fra dalen for å finne morgensola. Og så får man utsikt på kjøpet da. For her kan vi se flere blåner avgårde.

Dyp konsentrasjon i morgensola. Ikke alltid like lett å bevare roen når ei knute har slått krøll på seg. Og det er tross alt kaffeposen. Den MÅ opp. Like før jeg gjør kort prosess med sabelen…
Gasstekt omelett med pølser. «Hei du der bak: Fram med brødskivene! Serveringa er klar!» Birgitta tar sånn der «selfie» så hun får være med på bildet hun også. Sola steiker og utsikten er upåklagelig. Er det mulig å få det bedre en søndag morgen? Nei!

Maibad med Russin- och linscurry

Denne russin- och linscurryen slo så godt an at vi valgte å prøve å gjenta suksessen fra sist vi var her. I tillegg har det regnet mye i det siste, så badekulpen var nå på topp igjen, både med hensyn til vannstand og til temperatur. Snøværet natt til fredag med påfølgende smelting gjorde sitt til at vannet har fått tilbake sin friske temperatur. Så før matlagingen var det altså den obligatoriske håndvasken:

Skikkelig håndvask før matlagingen er viktig, særlig i disse koronatider. Her inspiserer kokken om hendene har blitt rene nok, eller om de må vaskes litt til.
Maten kokes på bål (dvs. kvistbrenner) . Litt halvfuktig ved gir ekstra bålrøyk, noe som setter en liten spiss på kosen. Det skal helst lukte røkte pølser av henda når man kommer hjem.
Dette ser jo aldeles fortreffelig ut. Må bare få kokt linsene myke nå, så er maten ferdig.
Hasselnøttene has i til slutt. De skal ikke kokes.
Godkjent!
En sånn kvistbrenner gir en liten bålkos, noe som setter en ekstra spiss på turen synes vi. Det blir ikke det samme med et gassbål, bensinbål, spritbål eller et parafinbål.
Regnvær og snøsmelting har gitt liv til bekken igjen.
Badekulpen er en liten og godt bortgjemt idyll som vi har helt for oss selv. Her har vi aldri møtt på folk.

Egne stier

For tiden kan det være en utfordring å få gå for seg selv i skogene her omkring. Koroniale smittevernsforordninger har fått folk til å trekke til nærområdene sine for å få seg litt frisk luft mellom dopapirhamstringsøktene. Og egentlig synes jeg dette er veldig bra. Jeg har alltid ment at hoveddelen av friluftslivet bør foregå i nærområdene der man bor. Men det er klart at der hvor det bor tett med folk vil det da bli tett med folk i skogen også. Og det har det blitt. Nå har jeg aldri vært særlig begeistret for å følge hovedløypene når jeg er ute på tur. Jeg går helst der det ikke finnes noen sti. Og det virker som om 99.999 % av de som går tur tenker helt motsatt. De går helst akkurat der hovedløypene går. De resterende 0.001 % er Birgitta og meg, og et par kammerater. Vi får stort sett gå alene der vi går.

Så i dag gikk turen til Geitås. Vi hadde egentlig et annet og mer bortgjemt mål i sikte når vi dro, men dro innom Geitås for å se om det var ledig, hvor vi i så fall ville slå oss ned og heller spare det andre stedet til siden. Og på Geitås var det ledig, ikke fritt for spor etter andre, men ledig. Så vi slo oss ned her for å lage oss en liten middag og nyte solen og utsikten.

Her ser det ut som det er en mann som står for matlagingen —og det er det. Birgitta nyter utsikten mens jeg kokkelerer.

Det er brannfarlige tider i skogen nå, så bålutstyr og kvistbrenner ble lagt igjen hjemme. Her ble det gasstekte pølser med lomper, rekesalat, ketchup, sennep og godt drikke til, for anledningen alkoholfritt. Men, man lar selvsagt aldri en så god anledning til å prøve noe nytt utstyr gå fra seg. Denne gangen var det en liten sak til å sette oppå en Trangia rødspritbrenner. Med denne kan man sette kjelen rett oppå brenneren. Det må vel være den minste turovnen jeg har til nå. Nei, forresten. Jeg har faktisk en som er enda litt mindre, men den får vi muligens komme tilbake til siden.

Trangia-brenner med et kryss oppå. Det svarte brettet under tok jeg med for å sikre mot brann. Det er rett og slett bunnen av en av disse papp-vinkartongene som er sylindrisk i formen. Den er av metall.
Bare å sette kjelen rett oppå. Kjelen er forresten også ny. Dette er andre gangen den er i bruk. Første gangen var i går.
Hmmm…ja. Det der ser jo bra ut det! Men er det ikke damp som siver ut under lokket der da?
Jo, jammen kan den koke kaffevann ja.

Så ble altså kaffen kokt på en ny måte i dag. Smaken var dog nøyaktig den samme som i går: Veldig god!

Noen vårfornemmelser på veien:

Bjørka spretter
Utsikt mot Vardåsen
Jøss, knekt rett av jo!
Fanget i et trebur
Men faen ta da! Sånne helsikes fjomer burde ha ris på blanke messingen med en kaktus! Klarer man ikke å få med seg grillen hjem fra tur, så får man legge den igjen hjemme før man drar på tur! Voksne folk som ikke er i stand til å begripe det burde holde seg til sin egen veranda. Der kan de kaste så mye søppel de bare vil for meg. Jeg ønsker mer enn gjerne å hjelpe til med akkurat det hvis de bare vil si hvor de bor.

Kulinarisk nytelse ved badekulpen

Av og til må man prøve noe nytt i matveien, og det gjelder også når man er på tur. I nyeste nummer av Turist (Svenska Turistföreningens tidning) står det en oppskrift på «Russin- och linscurry» som så litt spennende ut. Dette er mat som skal lages «på fjället», og da er litt av poenget at den skal være lett å bære, lett å lage og smake godt. To porsjoner ble laget i stand etter oppskriften:

(1 portion)
1 krm av vardera: gurkmeja, garam masala, ingefära, vitlökspulver
0,75 dl röda linser (platta eller delade)
1/4 buljongtärning
2 msk mjölkpulver
0,5 dl russin
+3 dl vatten
+25 ml olivolja
+0.5 dl hasselnötter

Hemma: Packa kryddorna för sig ettersom de ska fräsas i oljan. Även hasselnötterna packas separat, liksom linserna som ska blötläggas.

På fjället: Blötlägg linserna i en halvtimme. Fräs kryddorna smakrika i oljen. Häll på vatten, koka upp, låt småkoka tils linserna är mjuka. Nötterna läggs i curryn eller äts till.

Som beskrevet, så gjort. Men før kokken kan gå i gang må han jo vaske hendene sine. Like godt å gjøre det grundig i disse koronatider:

Kokken vasker seg

Deretter er det bare å sette i gang med kokkeleringen.

Krydderiet er «fräst smakrika i oljan» i steikepanna og alt er nå blandet sammen i kasserollen. Komfyren er en enkel kvistbrenner, energien er furukvist.
Birgitta tar bilder av skoa og sokkene sine i pene omgivelser mens hun venter på at kokken skal kokkelere seg ferdig.
Har jeg kommet til «linserna är mjuka» nå tro?
«Linserna är mjuka» og nøttene lagt i. Og resultatet ble enstemmig vedtatt å være både velsmakende og fint å se på. Flink kokk — om jeg skal være nødt til å si det selv. Bon appétit!

To porsjoner veier til sammen cirka 380 gram med innpakning. Det må sies å være innafor vektkravet til «fjällmat». Og enkelt å lage til var det også. Jeg brukte riktignok stekepanne til å frese krydderet i, men jeg kunne like gjerne ha varmet oljen i kjelen og frest krydderet oppi der før jeg hadde resten av ingrediensene oppi. Ikke antydning til at ting festet seg ved bunnen eller svidde seg fast, noe som er ganske uvanlig når man ikke har fin kontroll på varmen. Når også kravet om å smake godt i tillegg oppfylles gir konklusjonen seg selv: Dette er skikkelig god «fjällmat».