Kategoriarkiv: Tur

Høstmarka

Det ble en skikkelig høsttur i Østmarka denne helga. Turkamerat Håkon og jeg hadde allerede planlagt med en padletur i Østmarka i løpet av høsten, bare nå yr.no kunne skjerpe seg og trå til med litt godvær ei helg. Og akkurat denne helga ble det full klaff. Fredag ettermiddag åpnet jeg en e-post der Håkon mente at nå var han klar for padletur, og lørdag formiddag i ellevetiden sto vi på parkeringsplassen ved Losby med kano og alt pikk-pakket som må til (og litt til) for en overnatting en høstnatt i Østmarkas skoger. Vi padlet inn til Tappenbergvann og slo leir noen hundre meter nord for Ørnåsen som vi skulle opp på i løpet av turen. Telt og hengekøye ble montert i en fart, og etter en passe lunsj med kaffekok bar det opp på Ørnåsen. Åsen er ikke spesielt høy, rett over 300 meter over havet, men man skal ikke høyt opp i Østmarka før man får utsikt, om skogen ikke er for tett da. Og ganske riktig fikk vi utsikt nordover. Vi kunne se Romsås i det fjerne. Natta ble ikke spesielt kald, men kald nok til at det lå rim på bakken når jeg sto opp klokka syv. To kuldegrader var det på det kaldeste i følge termometeret mitt.

Landgang ved Tappenbergvann
Håkon med sitt Hilleberg Suolo
Jeg med min Explorer Deluxe fra Hennessy hammocks. Det synes ikke her, men det er lagt inn to isolasjonslag under hengekøya pluss en underduk ytterst. I tillegg er det en varmereflekterende folie over isolasjonslagene. Over soveposen hadde jeg i tillegg lagt et tynt teppe med PrimaLoft®. Jeg frøs ikke ett sekund i løpet av natta. Jeg tester ut hvor kaldt jeg kan ligge med dette før jeg må isolere enda mer. To kuldegrader er i hvert fall ikke noe problem.
På vei opp mot Ørnåsen
Det er rimelig bratt enkelte steder. Typisk Østmarkaterreng.
Nordover ser vi Romsås i det fjerne.
Det høyeste punktet på Ørnåsen er en liten knatt med stupbratte sider.
Ellers er det nokså flatt oppe på åsen.
Vi følger ryggen av Ørnåsen videre sydover og nedover og får nå utsikt vestover. Der nede ligger midtre Krokvann.
Vi går helt ned av Ørnåsen og snur så for å følge Høgkolltjerna nordover tilbake til leirplassen. Her er vi ved søndre Høgkolltjern.
Håkon ved det midtre Høgkolltjernet. Bak ruver Høgkollen som vi tar oss opp på i morgen.
Ved det nordre Høgkolltjernet er det noen høye stup med svære steinblokker som danner huler.
Vi tar oss inn mellom de svære steinblokkene for å ta en nærmere titt. Det er ikke enkelt å ta seg fram her, for det er dype hull med vann mellom mange av steinene.
Tilbake i leiren lager vi middag på bålet. Håkon går for frysetørret mat som bare skal ha varmt vann. Jeg går for en skikkelig slager: joikakaker med eggenudler. Til dessert deler vi en pose twist.
Mørket siger på og skaper en fin kveldsstemning ved bålet.
Søndags morgen står jeg opp i syvtida.
Sola slikker såvidt tretoppene på den andre siden av vannet.
Morgenstemning ved Tappenbergvannet
Når Håkon dukker opp har jeg allerede satt til livs frokosten min som besto av to stekte egg med stekte skiver av falukorv til på panneristede brødskiver, samt geitemelk til drikke. Håkon bruker som vanlig forhåndslaget matpakke. Det er også grunnen til at jeg sto opp tidligere. Min frokost tar mye lenger tid, så skulle vi få tid til tur i dag måtte jeg ta tidlig frokost. På forrige tur (Huldretjern i Gran) var jeg vel ferdig med frokosten i 10-11-tida, kanskje senere. Det har vi ikke tid til i dag.
Etter frokost og pakking tar vi kanoen et par hundre meter til der vi skal starte å gå mot Høgkollene.
Den sydligste og laveste Høgkollen byr på litt utsikt.
Håkon på det høyeste punktet på den sydlige Høgkollen. Den bryter 300-meterkoten med 3-4 meter.
Her fant Håkon ei hjortelusflue. Den lever ikke nå for å si det forsiktig.
Den nordlige Høgkollen stikker 316 meter over havet og er turens høyeste punkt. Håkon står her på toppunktet som ligger inne i et granvelt. Særlig utsikt å snakke om er her ikke.
Østmarka naturreservat har mye fin og variert skog.
Tilbake ved kanoen er det bare å klyve ombord og sette kursen tilbake til bilen. En flott helgetur er snart over, men en par timers fin padletur gjenstår.

Høst

Høstfargene har kommet i høyden (600 m.o.h), så da har vi de vel snart her nede også. Det har vi konstatert, Håkon og jeg, på tur til Huldretjern i Gran i helgen. Jeg led av overnattingstur-abstinens og Håkon forbarmet seg over meg og inviterte til en tur opp hit. Fint og klart vær hadde han også ordnet med. Og varmt var det også, i hvert fall så lenge sola holdt seg over åskammen (på natta var det helt nede på 0 grader). Og så hadde han jammen ordnet med fine høstfarger også. Og når sola gikk ned kunne vi ligge på rygg og titte opp på en mektig stjernehimmel med melkeveien, stjerneskudd (et par riktig kraftige, og hemmelige ønsker er selvsagt sendt opp til de høyere makter) og satellitter som smøg seg mellom stjernene der oppe. Et forfjetrende syn. Her oppe er det lite strølys siden himmelen er høstklar med lite dis. Det er ikke så ofte man får se melkeveien på denne måten, et mylder av stjerner tett i tett i et disaktig bånd over himmelen. Tar man fram en kikkert og ser oppover mot denne disen vil man se at den oppløser seg i milliarder av små stjerner. Sånt gir jo bare mersmak, så nå har jeg selvfølgelig pådratt meg klar-høstnatt-abstinens og må nok snart ut og ligge på ryggen ett sted i skogen og titte opp på høstsvart nattehimmel. Bare så himla synd at man må ta bilen fatt for å komme unna all lysforurensingen.

Det er jevn stigning fra Skrukkeli kapell opp til Huldretjern. Vi skal 300 meter opp før vi går 50 meter ned igjen.
Like før det høyeste punktet krysser vi både kommune- og fylkesgrense. Jeg står og tar bildet i Gran i Oppland (på gammelnorsk som jeg bruker, på nynorsk heter det Gran i Innlandet). Håkon er i ferd med å krysse fra Hurdal i Akershus (Hurdal i Viken som det nå heter) og inn i Gran. Her kunne vi høre innbyggerne på lang avstand fordi de går rundt med bjeller rundt halsen. 🙂
Vel framme ved Huldretjernet er det til med å slå leir. Her har vi funnet en flott plass.
Oppi der skal jeg sove.
Sånn ser det ut inni. Hengekøya er asymmetrisk. Man ligger litt på skrå i forhold til hengeretningen og ligger dermed ganske flatt. Skulle man ligge langsetter hengeretningen ville man måtte innta bananform, noe som ikke er særlig komfortabelt, spesielt om man prøver å legge seg på siden.
Myggnettet virker også som en barriere mot trekk. God lufting, men rimelig lunt for trekk hvis det ikke blåser særlig mye. Ved mere vind bør taket over køya trekkes mer ned på sidene.
Håkon går for telt, Hilleberg Soulo. Soulo-en som er et enmannstelt er akkurat stort nok til at man ikke føler at det er trangt. Man kan sette seg opp i innerteltet uten at man kommer borti teltduken. Det er grei plass til bagasje i forteltet og også en del plass i innerteltet til å legge fra seg ting man helst vil ha med helt inn.
En fin ting med dette teltet er at det står uten en eneste plugg. Det har den store fordelen at man i lite vind enkelt kan bruke det på steder der det er veldig dårlig med pluggfester, for eksempel på steingrunn. Man slipper å lete fram steiner eller annet å feste bardunene i. En annen fordel er at man etter å ha prøveligget lett kan flytte det om man finner ut at den valgte plassen ikke var så bra allikevel. Eller man kan løfte det vekk og fjerne kongler og kvister man overså i første omgang og så sette det tilbake igjen.
Når teltet er slått opp og køya henger i trærne er det tid til å ta en tur i omegnen. Sola er nå på vei ned bak åsen.
Når man ser utover skogene her kan man skjønne hvorfor kommunen heter Gran.
Søndagen er litt mere overskyet, men været er fremdeles veldig fint.
Huldretjernet er flatt på vestsida…
…og styggbratt med flere stup på østsida.
Overnattingsplassen var borte på odden der.
Huldretjern sett fra nordenden, det siste vi ser før vi snur ryggen til og vender nesa nedover mot Skrukkeli kapell og bilen.

Min Nye 13,7 fot Ally

Akkurat kjøpt en ny 13,7 fot Ally, her ferdig montert i hagen ved hjemkomst.

Min første kano var en 13,ett-eller-annet-fots Ally-kano. Jeg kjøpte den en gang på 80-tallet og lærte meg å padle solo i den. Det var en ren elve-kano, så det å padle den rett fram var ingen enkel sak, men jeg fikk det til etter en del timer til sammen på vannet den sommeren. Siden gav jeg den bort til en som elsket å padle Leirelva, men ikke hadde noen kano, og heller ikke hadde råd til å kjøpe seg en. Den var da nokså sliten og velbrukt. Jeg hadde jo dessuten en 16,5 fot Ally-kano (min andre, kjøpt på auksjon etter vannverks-Henriksen fordi den første som hadde vært med rundt halve kloden ble stjålet). 16,5-fotern er også fin å padle solo. Men jeg har egentlig savnet den korte nette lille kanoen jeg gav bort, så jeg har en god stund vært på jakt etter en ny. Og nå lå det en på finn.no til 8000 penger. En som hadde kjøpt den for et par år siden men ikke fått tatt den i bruk. Det er jo en solo-kano, og har man familie og barn som han hadde, så er det sikkert ikke enkelt å komme seg ut og padle alene. Siden jeg har tenkt på det i så lang tid slo jeg til med det samme. Ingen vits å risikere å måtte vente enda lenger. Disse lages nemlig ikke lenger så vidt jeg vet. Det vil si, egentlig er det ikke jeg som har kjøpt den. Det er Birgitta, kjæresten min. Hun har gitt meg den i 60-årsgave. Riktignok halvannet år etter at jeg fylte 60, men den som venter på noe godt…

Kanoen ble altså satt sammen i hagen i går kveld med det samme jeg kom hjem med den. Egentlig hadde jeg jo lyst til å hive den på taket av bilen og komme meg på vannet med en eneste gang, men jeg klarte å besinne meg og vente til i dag i stedet. Nattpadling er kjempefint og stemningsfullt det, du verden, men det kunne jo være greit å ha fullt dagslys den første turen for å se at alt var i orden (hvilket det selvsagt var). Kanoen ble altså fraktet til Myrdammen i Rælingen i formiddag for en padletur over Myrdammen og deretter trilling videre opp til Nordbysjøen hvor padleturen fortsatte. Det er bare en ting å si: Fantastisk tur! Det kommer til å bli mange flere turer i denne kanoen, spesielt fra neste sommer når jeg har blitt AFPer (Avtalefested FørtidsPensjon, men jeg kaller det Alltid Ferierende Person).

Sydover Nordbysjøen
Nordbysjøen har noen «hemmelige» viker…
…som går lang innover…
…helt inn til dette tjernet
Nøkkerosene blomstrer fremdeles
Spennende landskap å padle i
Snart ute på Nordbysjøen igjen
På den øya der har jeg spist maten min en del ganger gjennom årene. Det skal jeg i dag også.
Det er bare litt over to uker siden jeg var her sist, da med 16,5 foter’n og med Sverre foran i kanoen. Vi overnattet på denne øya i hver vår hengekøye natt til 25. juli. Da hørte vi storlomen rope ute på Nordbysjøen så det gav gjenklang over hele sjøen. Jeg så 4 storlomer utpå i dag også, så de er der ennå. Jeg klarte faktisk å lokke en av dem til å komme flygende mot meg og lande nærmere meg ved å etterligne ropet med plystring. Den ville nok ikke ha en fremmed i reviret sitt, men skjønte nok etter hvert at dette ikke var en lom.
Da er det bare å samle litt kvist og fyre opp kvistbrenneren…
Så skal det kokes vann til frysetørket mat og til kaffe.
En kvistbrenner er et veldig enkelt og godt alternativ for å koke mat på tur. Det er svært lite kvist som skal til for å koke en kjele vann.
Det blir torsk i kremet karrisaus til «dinch» (dinner & lunch)
Kaffe er selvsagt obligatorisk. Her lages den i kjelen med mitt hjemmesnekrede presskannefilter.
Kjenner du smaken og duften?
På vei til bake. På den øya der framme har jeg ofte stoppet for en siste rast når jeg har vært lenger inn i Østmarka med kano, enten på tur fram og tilbake fra Myrdammen eller på padletur gjennom hjertet av Østmarka fra Losby til Myrdammen.
Så er det bare å trille ned til Myrdammen.
Det går litt lettere nedover enn oppover.
Der framme er badeplassen med tjukt av folk. Jeg tar helt ned til høyre og unngår badeområdene.
Takk for turen! Vi sees igjen!