Kategoriarkiv: Fugler

En sjelden hagegjest

Den er ingen sjeldenhet i norsk natur, men det er nokså sjelden at man får den som gjest i hagen. Det er altså kjernebiteren jeg snakker om. Dens normale liv er høyt oppe i trekronene godt ute av syne for det menneskelige øye. Ikke lager den noe særlig lyd heller. På de 12 årene vi har bodd her har det kun vært en vår hvor den stakk innom noen dager. Det gjelder da som regel unge kjernebitere, altså de som ble født i fjor. Men gjesten i dag er et fullvoksent eksemplar, antakelig en hunn (se ny info nederst). Kjernebiteren bærer sitt navn med rette. Den kan bite med en kraft på rundt 50 kg (eller 500 Newton for å være mer korrekt siden kg angir masse). Kjernebiteren tiltrekkes av frukttrær, særlig kirsebær, og den knuser lett kirsebærsteinene som den setter til livs med stor appetitt.

Kjernebiter
Fire arter i ett bilde. Kjernebiteren foran til venstre, bjørkefink foran i midten og bak til venstre, jernspurv foran til høyre, og et bokfink han og hun bak til høyre (hannen til venstre, hunnen til høyre).

5. mai: Ut fra det nederste bildet mente jeg at det var en hunn, og det er det jo. Det ser man av den lyse flekken bakerst i det svarte feltet på vingen. Men det øverste bildet er antakelig en hann. Den har mye klarer farger på hodet enn hunnen nederst på bildet. Det var altså (minst) to kjernebitere, ikke en. Siden har det vært kjernebiter her flere ganger, av og til minst tre på en gang.

Bjørkefinken tilbake

Bjørkefinken pleier ikke å trekke veldig langt vekk om vinteren. Mange drar nok et stykke ned i Europa mens en god del kan overvintre langs kysten i Syd-Norge om forholdene tillater det. Men nå er den nok på vei nordover igjen. For i dag morges først hørte jeg (fra senga!) og senere så jeg årets første bjørkefink her i dalen. Utover dagen klarte jeg å telle fire samtidig, så det er vel kanskje ti stykker her tenker jeg. Studerer man observasjoner av bjørkefink hos https://www.artsobservasjoner.no/ finner man at det foreløpig ikke er noe storinnrykk sydfra, så antakelig er de fuglene jeg ser her overvintrere som har begynt å bli rastløse og kjenner at det er på tide å finne seg en hekkeplass i Nord-Norge eller fjellbjørkeskogen i Syd-Norge. Sangen til bjørkefinken er en nasal «ryting» — ryyyyyt — som gjentas hele tiden, gjerne fra en stor flokk. Men foreløpig er det ikke særlig fart i den, bare forsiktig stemmeprøving. Her er ett lydopptak jeg gjorde i hagen i april 2018:

Bjørkefink (22. april 2018)
Bjørkefink, fremdeles i vinterdrakt
Det er nok maten som drar den hit til hagen vår.
Bjørkefinken har en flott fjærdrakt.

Det er nokså mye aktivitet rundt om kring i hagen nå. Her er noen bidragsytere.

Bokfink og bjørkefink
Rødstrupe
Svarttrost
Spettmeis
Ringdue
Snøklokker

Tre vårlige improvisatorer

Vårens konsert er over oppvarmingsstadiet og godt inne i preludium. Her får vi en smak fra tre improvisatorer: stillitsen, gjerdesmetten og rødstrupa. Alle tre har sunget en stund allerede. Opptaket av stillitsen og gjerdesmetten er fra torsdag i forrige uke, og det av rødstrupa er fra i dag.

Stillitsen pleier å besøke fôringsplassen med ujevne mellomrom hele vinteren. Den kan gi mye lyd fra seg, særlig når det er flere stillitser til stede, for den er en kranglefant mot sine artsfrender rundt matfatet. Men sangen høres sjelden om vinteren. Men nå har den begynt å synge, og den synger vakkert og høres veldig glad ut der den fabulerer om ett eller annet og stadig gjentar seg selv. Sangen er vanskelig å beskrive med ord, men det er ikke mulig å ta feil av denne synes jeg. (Men obs! Det lurer seg inn ei rødstrupe der av og til)

Stillits

Det er ikke ofte jeg har sett gjerdesmetten på fôringsplassen min, men den holder til i skogholtet rett bak huset. Selv om mange trekker litt sydover om vinteren, til litt mildere klima ett eller annet sted i Vest-Europa er det mange som overvinter her hjemme i våre skoger. Og treffer du på den en vinterdag kan det godt hende den slipper ut en av sine vakre sangstrofer til hilsen. Den kan altså synge hele året, men det er først på våren at den virkelig våkner til liv og kan sitte og synge strofe etter strofe i lange tider. Hver strofe kan ved første «ørekast» høres like ut, men de varierer litt hele tiden. Av og til slår den til med en lang tirade på slutten som kan mangedoble lengden på strofa. Og det er utrolig at denne vesle fuglen med en kort stjert som peker rett til himmels, Norges nest minste fugl, bare litt større enn fuglekongen, kan fremføre så kraftige og glassklare triller:

Gjerdesmett

Rødstrupas sang er som de andre to også veldig vanskelig å beskrive med ord, men lett å kjenne igjen når man først har hørt den. Det er ingen som ligner, i hvert fall ikke som jeg vet om, og det er heller ingen som etterligner denne så man kunne ta feil. Rødstrupa synger ikke bare om våren, men det er kanskje først og fremst om våren man legger veldig godt merke til den. Den synger så annerledes enn alt annet vi har hørt hittil i år, så glassklart og med stor variasjon i strofene. I tillegg er den veldig tillitsfull og sitter gjerne helt åpenlyst på en gren i epletreet i hagen eller en gjerdestolpe og fremfører sitt budskap. Det høres mest ut som den forteller om hva den har opplevd siden sist, hva den gjorde i sitt vinterkvarter ved Middelhavets kyst eller hvor den nå tilbrakte den kalde årstiden. Hør bare på hva den har å si:

Rødstrupe

Visste du forresten at rødstrupa hører til fluesnapperfamilien?