Kategoriarkiv: Overnattingstur

Høstmarka

Det ble en skikkelig høsttur i Østmarka denne helga. Turkamerat Håkon og jeg hadde allerede planlagt med en padletur i Østmarka i løpet av høsten, bare nå yr.no kunne skjerpe seg og trå til med litt godvær ei helg. Og akkurat denne helga ble det full klaff. Fredag ettermiddag åpnet jeg en e-post der Håkon mente at nå var han klar for padletur, og lørdag formiddag i ellevetiden sto vi på parkeringsplassen ved Losby med kano og alt pikk-pakket som må til (og litt til) for en overnatting en høstnatt i Østmarkas skoger. Vi padlet inn til Tappenbergvann og slo leir noen hundre meter nord for Ørnåsen som vi skulle opp på i løpet av turen. Telt og hengekøye ble montert i en fart, og etter en passe lunsj med kaffekok bar det opp på Ørnåsen. Åsen er ikke spesielt høy, rett over 300 meter over havet, men man skal ikke høyt opp i Østmarka før man får utsikt, om skogen ikke er for tett da. Og ganske riktig fikk vi utsikt nordover. Vi kunne se Romsås i det fjerne. Natta ble ikke spesielt kald, men kald nok til at det lå rim på bakken når jeg sto opp klokka syv. To kuldegrader var det på det kaldeste i følge termometeret mitt.

Landgang ved Tappenbergvann
Håkon med sitt Hilleberg Suolo
Jeg med min Explorer Deluxe fra Hennessy hammocks. Det synes ikke her, men det er lagt inn to isolasjonslag under hengekøya pluss en underduk ytterst. I tillegg er det en varmereflekterende folie over isolasjonslagene. Over soveposen hadde jeg i tillegg lagt et tynt teppe med PrimaLoft®. Jeg frøs ikke ett sekund i løpet av natta. Jeg tester ut hvor kaldt jeg kan ligge med dette før jeg må isolere enda mer. To kuldegrader er i hvert fall ikke noe problem.
På vei opp mot Ørnåsen
Det er rimelig bratt enkelte steder. Typisk Østmarkaterreng.
Nordover ser vi Romsås i det fjerne.
Det høyeste punktet på Ørnåsen er en liten knatt med stupbratte sider.
Ellers er det nokså flatt oppe på åsen.
Vi følger ryggen av Ørnåsen videre sydover og nedover og får nå utsikt vestover. Der nede ligger midtre Krokvann.
Vi går helt ned av Ørnåsen og snur så for å følge Høgkolltjerna nordover tilbake til leirplassen. Her er vi ved søndre Høgkolltjern.
Håkon ved det midtre Høgkolltjernet. Bak ruver Høgkollen som vi tar oss opp på i morgen.
Ved det nordre Høgkolltjernet er det noen høye stup med svære steinblokker som danner huler.
Vi tar oss inn mellom de svære steinblokkene for å ta en nærmere titt. Det er ikke enkelt å ta seg fram her, for det er dype hull med vann mellom mange av steinene.
Tilbake i leiren lager vi middag på bålet. Håkon går for frysetørret mat som bare skal ha varmt vann. Jeg går for en skikkelig slager: joikakaker med eggenudler. Til dessert deler vi en pose twist.
Mørket siger på og skaper en fin kveldsstemning ved bålet.
Søndags morgen står jeg opp i syvtida.
Sola slikker såvidt tretoppene på den andre siden av vannet.
Morgenstemning ved Tappenbergvannet
Når Håkon dukker opp har jeg allerede satt til livs frokosten min som besto av to stekte egg med stekte skiver av falukorv til på panneristede brødskiver, samt geitemelk til drikke. Håkon bruker som vanlig forhåndslaget matpakke. Det er også grunnen til at jeg sto opp tidligere. Min frokost tar mye lenger tid, så skulle vi få tid til tur i dag måtte jeg ta tidlig frokost. På forrige tur (Huldretjern i Gran) var jeg vel ferdig med frokosten i 10-11-tida, kanskje senere. Det har vi ikke tid til i dag.
Etter frokost og pakking tar vi kanoen et par hundre meter til der vi skal starte å gå mot Høgkollene.
Den sydligste og laveste Høgkollen byr på litt utsikt.
Håkon på det høyeste punktet på den sydlige Høgkollen. Den bryter 300-meterkoten med 3-4 meter.
Her fant Håkon ei hjortelusflue. Den lever ikke nå for å si det forsiktig.
Den nordlige Høgkollen stikker 316 meter over havet og er turens høyeste punkt. Håkon står her på toppunktet som ligger inne i et granvelt. Særlig utsikt å snakke om er her ikke.
Østmarka naturreservat har mye fin og variert skog.
Tilbake ved kanoen er det bare å klyve ombord og sette kursen tilbake til bilen. En flott helgetur er snart over, men en par timers fin padletur gjenstår.

Høst

Høstfargene har kommet i høyden (600 m.o.h), så da har vi de vel snart her nede også. Det har vi konstatert, Håkon og jeg, på tur til Huldretjern i Gran i helgen. Jeg led av overnattingstur-abstinens og Håkon forbarmet seg over meg og inviterte til en tur opp hit. Fint og klart vær hadde han også ordnet med. Og varmt var det også, i hvert fall så lenge sola holdt seg over åskammen (på natta var det helt nede på 0 grader). Og så hadde han jammen ordnet med fine høstfarger også. Og når sola gikk ned kunne vi ligge på rygg og titte opp på en mektig stjernehimmel med melkeveien, stjerneskudd (et par riktig kraftige, og hemmelige ønsker er selvsagt sendt opp til de høyere makter) og satellitter som smøg seg mellom stjernene der oppe. Et forfjetrende syn. Her oppe er det lite strølys siden himmelen er høstklar med lite dis. Det er ikke så ofte man får se melkeveien på denne måten, et mylder av stjerner tett i tett i et disaktig bånd over himmelen. Tar man fram en kikkert og ser oppover mot denne disen vil man se at den oppløser seg i milliarder av små stjerner. Sånt gir jo bare mersmak, så nå har jeg selvfølgelig pådratt meg klar-høstnatt-abstinens og må nok snart ut og ligge på ryggen ett sted i skogen og titte opp på høstsvart nattehimmel. Bare så himla synd at man må ta bilen fatt for å komme unna all lysforurensingen.

Det er jevn stigning fra Skrukkeli kapell opp til Huldretjern. Vi skal 300 meter opp før vi går 50 meter ned igjen.
Like før det høyeste punktet krysser vi både kommune- og fylkesgrense. Jeg står og tar bildet i Gran i Oppland (på gammelnorsk som jeg bruker, på nynorsk heter det Gran i Innlandet). Håkon er i ferd med å krysse fra Hurdal i Akershus (Hurdal i Viken som det nå heter) og inn i Gran. Her kunne vi høre innbyggerne på lang avstand fordi de går rundt med bjeller rundt halsen. 🙂
Vel framme ved Huldretjernet er det til med å slå leir. Her har vi funnet en flott plass.
Oppi der skal jeg sove.
Sånn ser det ut inni. Hengekøya er asymmetrisk. Man ligger litt på skrå i forhold til hengeretningen og ligger dermed ganske flatt. Skulle man ligge langsetter hengeretningen ville man måtte innta bananform, noe som ikke er særlig komfortabelt, spesielt om man prøver å legge seg på siden.
Myggnettet virker også som en barriere mot trekk. God lufting, men rimelig lunt for trekk hvis det ikke blåser særlig mye. Ved mere vind bør taket over køya trekkes mer ned på sidene.
Håkon går for telt, Hilleberg Soulo. Soulo-en som er et enmannstelt er akkurat stort nok til at man ikke føler at det er trangt. Man kan sette seg opp i innerteltet uten at man kommer borti teltduken. Det er grei plass til bagasje i forteltet og også en del plass i innerteltet til å legge fra seg ting man helst vil ha med helt inn.
En fin ting med dette teltet er at det står uten en eneste plugg. Det har den store fordelen at man i lite vind enkelt kan bruke det på steder der det er veldig dårlig med pluggfester, for eksempel på steingrunn. Man slipper å lete fram steiner eller annet å feste bardunene i. En annen fordel er at man etter å ha prøveligget lett kan flytte det om man finner ut at den valgte plassen ikke var så bra allikevel. Eller man kan løfte det vekk og fjerne kongler og kvister man overså i første omgang og så sette det tilbake igjen.
Når teltet er slått opp og køya henger i trærne er det tid til å ta en tur i omegnen. Sola er nå på vei ned bak åsen.
Når man ser utover skogene her kan man skjønne hvorfor kommunen heter Gran.
Søndagen er litt mere overskyet, men været er fremdeles veldig fint.
Huldretjernet er flatt på vestsida…
…og styggbratt med flere stup på østsida.
Overnattingsplassen var borte på odden der.
Huldretjern sett fra nordenden, det siste vi ser før vi snur ryggen til og vender nesa nedover mot Skrukkeli kapell og bilen.

Juninatt på Romeriksåsene

Overnattingstur til Helletjern på Romeriksåsene har stått på Håkons turplanliste i lang tid. Nå som ferien min har startet, Håkon er pensjonist, værutsiktene sier passende finvær, altså både ikke for varmt, ikke for kaldt og ikke for bløtt, så anså vi at tiden nå var moden for å gjennomføre denne turen. Håkon vil ligge i telt, jeg i hengekøye. Vi må uansett ligge et stykke adskilt da jeg er på grensen til nevrotisk var for snorkelyder som Håkon produserer en del av i løpet av natta.

Håkon liker å ligge i telt.
Jeg liker også å ligge i telt, men siden jeg kjøpte denne hengekøye i 2014 har jeg veldig ofte gått for hengekøye om sommeren.
Det var Håkon som fant denne drømmeplassen til meg, på kanten av stupet ned til Helletjern.

Håkon er flinkere enn meg til å ha et kritisk blikk til hva han putter i sekken, så han klarer seg med en sekk på bare 20 kg. Min veier nærmere 30. Men da har jeg til forskjell fra Håkon satset på en meny mer i retning gourmet enn Håkon som heller kjører matpakker og frysetørret. Kaffe må jeg jo ha, og hvorfor skal jeg ikke ha stekte egg til frokost og salat med skinke og salat med ekte sardiner til lunsjene mine? Og stekt karbonadedeig med mais og tomater pluss sweet chili saus og eggenudler? Du får ikke det i frysetørret variant!

Håkon klarer seg med 20 kg på ryggen. Med liggeunderlaget på toppen rager han godt over 2 meter over bakkenivå.
Jeg må ha 30kg. Med denne sekken på ryggen veier jeg fremdeles mindre enn jeg veide på det meste før jeg gikk ned i vekt, og det til tross for at jeg har tatt tilbake 7-8kg av det jeg gikk ned.

Helletjern er et flott mellomstort tjern som ligger i flotte omgivelser med blandingsskog, furu, gran og bjørk. Det er ikke spesielt myrete rundt tjernet som vi tok en fin spasertur rundt i ettermiddagssola.

Et sted langs kanten av Helletjern
Vi har lagt oss til borte ved det høyre stupet der borte på andre siden.
Hengekøya mi henger på toppen av stupet som er bak den kraftige furua som har klamret seg fast i stupet.
Ettermiddagssola kaster solglitter ut over ei vik.
Junikveldstemning