Kategoriarkiv: Uteliv

Min Nye 13,7 fot Ally

Akkurat kjøpt en ny 13,7 fot Ally, her ferdig montert i hagen ved hjemkomst.

Min første kano var en 13,ett-eller-annet-fots Ally-kano. Jeg kjøpte den en gang på 80-tallet og lærte meg å padle solo i den. Det var en ren elve-kano, så det å padle den rett fram var ingen enkel sak, men jeg fikk det til etter en del timer til sammen på vannet den sommeren. Siden gav jeg den bort til en som elsket å padle Leirelva, men ikke hadde noen kano, og heller ikke hadde råd til å kjøpe seg en. Den var da nokså sliten og velbrukt. Jeg hadde jo dessuten en 16,5 fot Ally-kano (min andre, kjøpt på auksjon etter vannverks-Henriksen fordi den første som hadde vært med rundt halve kloden ble stjålet). 16,5-fotern er også fin å padle solo. Men jeg har egentlig savnet den korte nette lille kanoen jeg gav bort, så jeg har en god stund vært på jakt etter en ny. Og nå lå det en på finn.no til 8000 penger. En som hadde kjøpt den for et par år siden men ikke fått tatt den i bruk. Det er jo en solo-kano, og har man familie og barn som han hadde, så er det sikkert ikke enkelt å komme seg ut og padle alene. Siden jeg har tenkt på det i så lang tid slo jeg til med det samme. Ingen vits å risikere å måtte vente enda lenger. Disse lages nemlig ikke lenger så vidt jeg vet. Det vil si, egentlig er det ikke jeg som har kjøpt den. Det er Birgitta, kjæresten min. Hun har gitt meg den i 60-årsgave. Riktignok halvannet år etter at jeg fylte 60, men den som venter på noe godt…

Kanoen ble altså satt sammen i hagen i går kveld med det samme jeg kom hjem med den. Egentlig hadde jeg jo lyst til å hive den på taket av bilen og komme meg på vannet med en eneste gang, men jeg klarte å besinne meg og vente til i dag i stedet. Nattpadling er kjempefint og stemningsfullt det, du verden, men det kunne jo være greit å ha fullt dagslys den første turen for å se at alt var i orden (hvilket det selvsagt var). Kanoen ble altså fraktet til Myrdammen i Rælingen i formiddag for en padletur over Myrdammen og deretter trilling videre opp til Nordbysjøen hvor padleturen fortsatte. Det er bare en ting å si: Fantastisk tur! Det kommer til å bli mange flere turer i denne kanoen, spesielt fra neste sommer når jeg har blitt AFPer (Avtalefested FørtidsPensjon, men jeg kaller det Alltid Ferierende Person).

Sydover Nordbysjøen
Nordbysjøen har noen «hemmelige» viker…
…som går lang innover…
…helt inn til dette tjernet
Nøkkerosene blomstrer fremdeles
Spennende landskap å padle i
Snart ute på Nordbysjøen igjen
På den øya der har jeg spist maten min en del ganger gjennom årene. Det skal jeg i dag også.
Det er bare litt over to uker siden jeg var her sist, da med 16,5 foter’n og med Sverre foran i kanoen. Vi overnattet på denne øya i hver vår hengekøye natt til 25. juli. Da hørte vi storlomen rope ute på Nordbysjøen så det gav gjenklang over hele sjøen. Jeg så 4 storlomer utpå i dag også, så de er der ennå. Jeg klarte faktisk å lokke en av dem til å komme flygende mot meg og lande nærmere meg ved å etterligne ropet med plystring. Den ville nok ikke ha en fremmed i reviret sitt, men skjønte nok etter hvert at dette ikke var en lom.
Da er det bare å samle litt kvist og fyre opp kvistbrenneren…
Så skal det kokes vann til frysetørket mat og til kaffe.
En kvistbrenner er et veldig enkelt og godt alternativ for å koke mat på tur. Det er svært lite kvist som skal til for å koke en kjele vann.
Det blir torsk i kremet karrisaus til «dinch» (dinner & lunch)
Kaffe er selvsagt obligatorisk. Her lages den i kjelen med mitt hjemmesnekrede presskannefilter.
Kjenner du smaken og duften?
På vei til bake. På den øya der framme har jeg ofte stoppet for en siste rast når jeg har vært lenger inn i Østmarka med kano, enten på tur fram og tilbake fra Myrdammen eller på padletur gjennom hjertet av Østmarka fra Losby til Myrdammen.
Så er det bare å trille ned til Myrdammen.
Det går litt lettere nedover enn oppover.
Der framme er badeplassen med tjukt av folk. Jeg tar helt ned til høyre og unngår badeområdene.
Takk for turen! Vi sees igjen!

Den høyeste i Akershus

Fjellsjøkampen rager 812 meter over havet og holdes for å være den høyeste toppen i Akershus¹. Den nest høyeste toppen i Akershus skal så være Lushaugen som i følge kartene jeg har også er 812 meter over havet. Finmåling har dog vist at Fjellsjøkampen rager hele 7 cm høyere enn Lushaugen og stikker derfor av med tittelen høyeste topp i Akershus.

Fjell er veldig viktig for den norske fotturist, og da er det slik at jo høyere ett fjell er, jo viktigere er det, og jo viktigere er det dermed også at man har tatt seg dit opp og stått på egne ben på det høyeste punktet på toppen. I de siste par-tre årene skal man vist helst også ha på seg noe trangt, sexy og fargerikt og ta bilde av seg selv mens man står på en fot eller på hodet, og helst på et sted det er livsfarlig å falle ned fra. Bildet skal jo på feikboka, og da må man jo ta seg ut. Akkurat her melder jeg pass, og ikke leser eller skriver jeg i nevnte bok heller. Men Fjellsjøkampen har faktisk vært på ønskelista mi over topper jeg vil besøke i mange år. Der er sus over navnet. Fjell! I Akershus? I et ubevoktet øyeblikk av overmot her om dagen la jeg ut for Birgitta om hvordan vi på søndag skulle ta oss opp på Fjellsjøkampen. Og drømmen ble dermed gjort om til et mål, ja nærmest til en plikt også. Og i dag er det søndag. Og i dag har vi vært på Fjellsjøkampen. Goal complete. Vi har vært på Akershus høyeste topp. Vi passet nøye på å ikke sparke for mye i mosen slik at vi skulle slite bort de 7 cm den er høyere enn Lushaugen. Vi kunne jo ikke risikere at vi plutselig bare sto på Akershus nest høyeste topp. Not!

Goal complete.

Vi laget oss en egen rute opp. I stedet for å gå motorveien som alle tar, så startet vi på en lovende liten sti som gikk rett opp fra parkeringa ved bommen på Gjødingssætra. Denne stien ble etter hvert helt borte for oss, så vi gikk stiløst og når vi var passe høyt oppe traverserte vi over mot et lite tjern som ligger cirka 100 meter øst for hovedstien der den begynner på siste stigningen opp mot selve toppen av Fjellsjøkampen.

GPS-sporet fra der vi gikk. Turen gikk mot klokka.
Parti fra oppstigningen fra Gjødingssætra
Orkide (flekkmarihånd)
Videre oppover, stiløst.
Et idyllisk lite tjern øst for Fjellsjøkampen. Åsen til venstre er fortoppen, den midt i bildet er toppen. Det vil si, vi ser ikke helt opp på toppen. Den ligger et stykke innenfor.
Vi kommer inn på stien omtrent der den går inn i naturreservatet og følger denne de siste 140 høydemeterne.
Naturen er ofte kjedeligere langs en sånn kraftig sti, men det mangler ikke på flotte stemninger allikevel.
Ser man bort fra utsiktstårnet på høyeste punktet er det fortoppen på sydsiden som har den flotteste utsikten.
Snart framme nå.
Ja, her er det nok. Fjellsjøkampen. 812 meter over havet. Vi er framme.
360° panorama fra utsiktstårnet (klikk på bildet for å se nærmere på det – det gjelder forøvrig alle bildene)
Hurdalssjøen (nordenden) og Mistberget.
Skreikampen midt i bildet, en meget fin topp verdt et besøk. Bratt ned på baksiden ligger Mjøsa.
Her blir det «dinch» (dinner + lunch) med kaffe og kjeks til dessert.

Turen ned går først vestover før den snur nedover mot vestenden av Fjellsjøen. Her går vi hele tiden inne i naturreservatet.

Det er artig å betrakte livet i ei maurtue (video):

Klokka er nærmere halv åtte. Her ved Bergebekken var det så idyllisk at vi måtte ta en kafferast.
Og et bekkebad.
Jeg prøvde meg på litt fridykking…
…og fant en liten skatt!
Kveldsidyll nede ved Fjellsjøen

Fotnote:
¹ Siden jeg er en tiger fra Tana tillater jeg meg å kalle ting med sine riktige navn, og Akershus er altså Akershus, mens Viken er noe tull.

Når tamdyret våkner

Mange ganger har vi måttet skysse Polvott hjem igjen fordi han har fulgt etter oss når vi drar hjemmefra i håp om at han skal få være med oss på tur. Og han ser ofte litt molefonken ut når han atter en gang skjønner at det nok ikke ble noen tur denne gangen heller. Men i dag ble det tur. Jeg vekket ham opp fra de dype drømmers land, lokket ham ut av senga ved å riste litt på matboksen (kommer han ikke da er det noe som er veldig galt) og etter en liten matstund var han våken. Det er tydelig at det er lenge siden han fikk være med på tur og at han nok hadde blitt skuffet litt for mange ganger, for vi måtte lokke ham ut av den skyggefulle plassen han hadde veltet seg ned på ute i hagen, på vei inn i drømmeland på ny. Men når vi hadde kommet oss femti meter hjemmefra skjønte han at noe var på gang. Turen gikk hjemmefra, tvers over den kommunale parkeringa og innover i skogen helt fram til Tærudtjerna. To og en halv kilometer ble hele turen. Og så er det jo rundt hundre høydemeter også. Det tar selvsagt sin tid, men det er jo sånne ting man har tiden til for, er det ikke? Hva var det Horatius oppfordret oss til? Grip dagen og stol lite på morgendagen. «Carpe diem quam minimum credula posteroo». Den engelske 1600-tallspoeten Robert Herric sa det forresten på en veldig fin måte:

Gather ye rosebuds while ye may,
Old Time is still a-flying;
And this same flower that smiles today,
Tomorrow will be dying.

Ja, katten har i hvert fall fått med seg dette. Han lar seg ikke be to ganger når han først skjønner hva som er på gang.

Sove, det kan jeg gjøre etterpå — om jeg nå lever eller er død.
Mye stein og mye oppover
En fin sittestein det her!
Her kunne jeg trengt sikringstau og klatresko!
Endelig flatt!
Det er så mye lukter her at jeg må pusse nesen med jevne mellomrom.
Her har det nok regnet veldig mye!
Er det et «tjern» sier du? Jeg synes det ser mest ut som vann!
Her var det en fin plass å stå på mens jeg ser litt bortover der.
Åhh – her var det grøøønt!
Dypt der inne i skyggen…rooaAAAR!!!
Hahaha se så rar jeg ser ut når jeg gjør sånn!
Ser nesten litt hemmelig ut den stien her.
Nå vil jeg sitte og se litt igjen.
Hmmm…tror jammen vi snart er hjemme.
Ikke mer sliten enn at jeg kan jogge resten av veien.
2,5 kilometer til sammen. Ikke lite for en katt det!
mmmrrrRRROAAAARRrrr! Hø hø hø. Vart du skræmt no?