Kategoriarkiv: Uteliv

Den høyeste i Akershus

Fjellsjøkampen rager 812 meter over havet og holdes for å være den høyeste toppen i Akershus¹. Den nest høyeste toppen i Akershus skal så være Lushaugen som i følge kartene jeg har også er 812 meter over havet. Finmåling har dog vist at Fjellsjøkampen rager hele 7 cm høyere enn Lushaugen og stikker derfor av med tittelen høyeste topp i Akershus.

Fjell er veldig viktig for den norske fotturist, og da er det slik at jo høyere ett fjell er, jo viktigere er det, og jo viktigere er det dermed også at man har tatt seg dit opp og stått på egne ben på det høyeste punktet på toppen. I de siste par-tre årene skal man vist helst også ha på seg noe trangt, sexy og fargerikt og ta bilde av seg selv mens man står på en fot eller på hodet, og helst på et sted det er livsfarlig å falle ned fra. Bildet skal jo på feikboka, og da må man jo ta seg ut. Akkurat her melder jeg pass, og ikke leser eller skriver jeg i nevnte bok heller. Men Fjellsjøkampen har faktisk vært på ønskelista mi over topper jeg vil besøke i mange år. Der er sus over navnet. Fjell! I Akershus? I et ubevoktet øyeblikk av overmot her om dagen la jeg ut for Birgitta om hvordan vi på søndag skulle ta oss opp på Fjellsjøkampen. Og drømmen ble dermed gjort om til et mål, ja nærmest til en plikt også. Og i dag er det søndag. Og i dag har vi vært på Fjellsjøkampen. Goal complete. Vi har vært på Akershus høyeste topp. Vi passet nøye på å ikke sparke for mye i mosen slik at vi skulle slite bort de 7 cm den er høyere enn Lushaugen. Vi kunne jo ikke risikere at vi plutselig bare sto på Akershus nest høyeste topp. Not!

Goal complete.

Vi laget oss en egen rute opp. I stedet for å gå motorveien som alle tar, så startet vi på en lovende liten sti som gikk rett opp fra parkeringa ved bommen på Gjødingssætra. Denne stien ble etter hvert helt borte for oss, så vi gikk stiløst og når vi var passe høyt oppe traverserte vi over mot et lite tjern som ligger cirka 100 meter øst for hovedstien der den begynner på siste stigningen opp mot selve toppen av Fjellsjøkampen.

GPS-sporet fra der vi gikk. Turen gikk mot klokka.
Parti fra oppstigningen fra Gjødingssætra
Orkide (flekkmarihånd)
Videre oppover, stiløst.
Et idyllisk lite tjern øst for Fjellsjøkampen. Åsen til venstre er fortoppen, den midt i bildet er toppen. Det vil si, vi ser ikke helt opp på toppen. Den ligger et stykke innenfor.
Vi kommer inn på stien omtrent der den går inn i naturreservatet og følger denne de siste 140 høydemeterne.
Naturen er ofte kjedeligere langs en sånn kraftig sti, men det mangler ikke på flotte stemninger allikevel.
Ser man bort fra utsiktstårnet på høyeste punktet er det fortoppen på sydsiden som har den flotteste utsikten.
Snart framme nå.
Ja, her er det nok. Fjellsjøkampen. 812 meter over havet. Vi er framme.
360° panorama fra utsiktstårnet (klikk på bildet for å se nærmere på det – det gjelder forøvrig alle bildene)
Hurdalssjøen (nordenden) og Mistberget.
Skreikampen midt i bildet, en meget fin topp verdt et besøk. Bratt ned på baksiden ligger Mjøsa.
Her blir det «dinch» (dinner + lunch) med kaffe og kjeks til dessert.

Turen ned går først vestover før den snur nedover mot vestenden av Fjellsjøen. Her går vi hele tiden inne i naturreservatet.

Det er artig å betrakte livet i ei maurtue (video):

Klokka er nærmere halv åtte. Her ved Bergebekken var det så idyllisk at vi måtte ta en kafferast.
Og et bekkebad.
Jeg prøvde meg på litt fridykking…
…og fant en liten skatt!
Kveldsidyll nede ved Fjellsjøen

Fotnote:
¹ Siden jeg er en tiger fra Tana tillater jeg meg å kalle ting med sine riktige navn, og Akershus er altså Akershus, mens Viken er noe tull.

Når tamdyret våkner

Mange ganger har vi måttet skysse Polvott hjem igjen fordi han har fulgt etter oss når vi drar hjemmefra i håp om at han skal få være med oss på tur. Og han ser ofte litt molefonken ut når han atter en gang skjønner at det nok ikke ble noen tur denne gangen heller. Men i dag ble det tur. Jeg vekket ham opp fra de dype drømmers land, lokket ham ut av senga ved å riste litt på matboksen (kommer han ikke da er det noe som er veldig galt) og etter en liten matstund var han våken. Det er tydelig at det er lenge siden han fikk være med på tur og at han nok hadde blitt skuffet litt for mange ganger, for vi måtte lokke ham ut av den skyggefulle plassen han hadde veltet seg ned på ute i hagen, på vei inn i drømmeland på ny. Men når vi hadde kommet oss femti meter hjemmefra skjønte han at noe var på gang. Turen gikk hjemmefra, tvers over den kommunale parkeringa og innover i skogen helt fram til Tærudtjerna. To og en halv kilometer ble hele turen. Og så er det jo rundt hundre høydemeter også. Det tar selvsagt sin tid, men det er jo sånne ting man har tiden til for, er det ikke? Hva var det Horatius oppfordret oss til? Grip dagen og stol lite på morgendagen. «Carpe diem quam minimum credula posteroo». Den engelske 1600-tallspoeten Robert Herric sa det forresten på en veldig fin måte:

Gather ye rosebuds while ye may,
Old Time is still a-flying;
And this same flower that smiles today,
Tomorrow will be dying.

Ja, katten har i hvert fall fått med seg dette. Han lar seg ikke be to ganger når han først skjønner hva som er på gang.

Sove, det kan jeg gjøre etterpå — om jeg nå lever eller er død.
Mye stein og mye oppover
En fin sittestein det her!
Her kunne jeg trengt sikringstau og klatresko!
Endelig flatt!
Det er så mye lukter her at jeg må pusse nesen med jevne mellomrom.
Her har det nok regnet veldig mye!
Er det et «tjern» sier du? Jeg synes det ser mest ut som vann!
Her var det en fin plass å stå på mens jeg ser litt bortover der.
Åhh – her var det grøøønt!
Dypt der inne i skyggen…rooaAAAR!!!
Hahaha se så rar jeg ser ut når jeg gjør sånn!
Ser nesten litt hemmelig ut den stien her.
Nå vil jeg sitte og se litt igjen.
Hmmm…tror jammen vi snart er hjemme.
Ikke mer sliten enn at jeg kan jogge resten av veien.
2,5 kilometer til sammen. Ikke lite for en katt det!
mmmrrrRRROAAAARRrrr! Hø hø hø. Vart du skræmt no?

Juninatt på Romeriksåsene

Overnattingstur til Helletjern på Romeriksåsene har stått på Håkons turplanliste i lang tid. Nå som ferien min har startet, Håkon er pensjonist, værutsiktene sier passende finvær, altså både ikke for varmt, ikke for kaldt og ikke for bløtt, så anså vi at tiden nå var moden for å gjennomføre denne turen. Håkon vil ligge i telt, jeg i hengekøye. Vi må uansett ligge et stykke adskilt da jeg er på grensen til nevrotisk var for snorkelyder som Håkon produserer en del av i løpet av natta.

Håkon liker å ligge i telt.
Jeg liker også å ligge i telt, men siden jeg kjøpte denne hengekøye i 2014 har jeg veldig ofte gått for hengekøye om sommeren.
Det var Håkon som fant denne drømmeplassen til meg, på kanten av stupet ned til Helletjern.

Håkon er flinkere enn meg til å ha et kritisk blikk til hva han putter i sekken, så han klarer seg med en sekk på bare 20 kg. Min veier nærmere 30. Men da har jeg til forskjell fra Håkon satset på en meny mer i retning gourmet enn Håkon som heller kjører matpakker og frysetørret. Kaffe må jeg jo ha, og hvorfor skal jeg ikke ha stekte egg til frokost og salat med skinke og salat med ekte sardiner til lunsjene mine? Og stekt karbonadedeig med mais og tomater pluss sweet chili saus og eggenudler? Du får ikke det i frysetørret variant!

Håkon klarer seg med 20 kg på ryggen. Med liggeunderlaget på toppen rager han godt over 2 meter over bakkenivå.
Jeg må ha 30kg. Med denne sekken på ryggen veier jeg fremdeles mindre enn jeg veide på det meste før jeg gikk ned i vekt, og det til tross for at jeg har tatt tilbake 7-8kg av det jeg gikk ned.

Helletjern er et flott mellomstort tjern som ligger i flotte omgivelser med blandingsskog, furu, gran og bjørk. Det er ikke spesielt myrete rundt tjernet som vi tok en fin spasertur rundt i ettermiddagssola.

Et sted langs kanten av Helletjern
Vi har lagt oss til borte ved det høyre stupet der borte på andre siden.
Hengekøya mi henger på toppen av stupet som er bak den kraftige furua som har klamret seg fast i stupet.
Ettermiddagssola kaster solglitter ut over ei vik.
Junikveldstemning

Aloha!

Nesten som Hawaii jo! «The Aloha Pool»
Cool!
Birgitta synes det er litt kaldt i vannet da.
Etter badet er det lunsj, for anledningen sjokolade og pils, alkoholfri må vite. Sist eg drakk noe med alkohol var nemlig på tirsdag, to gamle juleøl fra 2018 eller 2019 på 9% hver. Dagen etter var alle hemninger blåst bort og jeg fikk avgårde den lenge påtenkte søknaden om AFP fra nyttår. Vet ikke om det var noen sammenheng der, men jeg tar foreløpig ikke sjansen på flere like eksistensielle beslutninger. Man får passe seg for ikke å ta så store skritt at skrevet revner.

Skogsfrokost

Vi tok frokosten i skogen i dag. Vi synes vi er priviligerte som bor sånn til at man kan dra til skogs på beina uten å måtte benytte seg av bil eller buss. Det vil si, egentlig ikke, for det var et nokså viktig argument for at vi valgte å bosette oss akkurat her i dalen. Nærheten til naturen.

Dette kaller jeg nærfriluftsliv. Vi gikk ikke lange biten, under en kilometer. I luftlinje er det faktisk i underkant av 600 meter hjemmefra sofaen, og 100 meter opp da. Man må jo litt opp i fra dalen for å finne morgensola. Og så får man utsikt på kjøpet da. For her kan vi se flere blåner avgårde.

Dyp konsentrasjon i morgensola. Ikke alltid like lett å bevare roen når ei knute har slått krøll på seg. Og det er tross alt kaffeposen. Den MÅ opp. Like før jeg gjør kort prosess med sabelen…
Gasstekt omelett med pølser. «Hei du der bak: Fram med brødskivene! Serveringa er klar!» Birgitta tar sånn der «selfie» så hun får være med på bildet hun også. Sola steiker og utsikten er upåklagelig. Er det mulig å få det bedre en søndag morgen? Nei!

Maibad med Russin- och linscurry

Denne russin- och linscurryen slo så godt an at vi valgte å prøve å gjenta suksessen fra sist vi var her. I tillegg har det regnet mye i det siste, så badekulpen var nå på topp igjen, både med hensyn til vannstand og til temperatur. Snøværet natt til fredag med påfølgende smelting gjorde sitt til at vannet har fått tilbake sin friske temperatur. Så før matlagingen var det altså den obligatoriske håndvasken:

Skikkelig håndvask før matlagingen er viktig, særlig i disse koronatider. Her inspiserer kokken om hendene har blitt rene nok, eller om de må vaskes litt til.
Maten kokes på bål (dvs. kvistbrenner) . Litt halvfuktig ved gir ekstra bålrøyk, noe som setter en liten spiss på kosen. Det skal helst lukte røkte pølser av henda når man kommer hjem.
Dette ser jo aldeles fortreffelig ut. Må bare få kokt linsene myke nå, så er maten ferdig.
Hasselnøttene has i til slutt. De skal ikke kokes.
Godkjent!
En sånn kvistbrenner gir en liten bålkos, noe som setter en ekstra spiss på turen synes vi. Det blir ikke det samme med et gassbål, bensinbål, spritbål eller et parafinbål.
Regnvær og snøsmelting har gitt liv til bekken igjen.
Badekulpen er en liten og godt bortgjemt idyll som vi har helt for oss selv. Her har vi aldri møtt på folk.