Kategoriarkiv: Natur

Aloha!

Nesten som Hawaii jo! «The Aloha Pool»
Cool!
Birgitta synes det er litt kaldt i vannet da.
Etter badet er det lunsj, for anledningen sjokolade og pils, alkoholfri må vite. Sist eg drakk noe med alkohol var nemlig på tirsdag, to gamle juleøl fra 2018 eller 2019 på 9% hver. Dagen etter var alle hemninger blåst bort og jeg fikk avgårde den lenge påtenkte søknaden om AFP fra nyttår. Vet ikke om det var noen sammenheng der, men jeg tar foreløpig ikke sjansen på flere like eksistensielle beslutninger. Man får passe seg for ikke å ta så store skritt at skrevet revner.

Skogsfrokost

Vi tok frokosten i skogen i dag. Vi synes vi er priviligerte som bor sånn til at man kan dra til skogs på beina uten å måtte benytte seg av bil eller buss. Det vil si, egentlig ikke, for det var et nokså viktig argument for at vi valgte å bosette oss akkurat her i dalen. Nærheten til naturen.

Dette kaller jeg nærfriluftsliv. Vi gikk ikke lange biten, under en kilometer. I luftlinje er det faktisk i underkant av 600 meter hjemmefra sofaen, og 100 meter opp da. Man må jo litt opp i fra dalen for å finne morgensola. Og så får man utsikt på kjøpet da. For her kan vi se flere blåner avgårde.

Dyp konsentrasjon i morgensola. Ikke alltid like lett å bevare roen når ei knute har slått krøll på seg. Og det er tross alt kaffeposen. Den MÅ opp. Like før jeg gjør kort prosess med sabelen…
Gasstekt omelett med pølser. «Hei du der bak: Fram med brødskivene! Serveringa er klar!» Birgitta tar sånn der «selfie» så hun får være med på bildet hun også. Sola steiker og utsikten er upåklagelig. Er det mulig å få det bedre en søndag morgen? Nei!

Maibad med Russin- och linscurry

Denne russin- och linscurryen slo så godt an at vi valgte å prøve å gjenta suksessen fra sist vi var her. I tillegg har det regnet mye i det siste, så badekulpen var nå på topp igjen, både med hensyn til vannstand og til temperatur. Snøværet natt til fredag med påfølgende smelting gjorde sitt til at vannet har fått tilbake sin friske temperatur. Så før matlagingen var det altså den obligatoriske håndvasken:

Skikkelig håndvask før matlagingen er viktig, særlig i disse koronatider. Her inspiserer kokken om hendene har blitt rene nok, eller om de må vaskes litt til.
Maten kokes på bål (dvs. kvistbrenner) . Litt halvfuktig ved gir ekstra bålrøyk, noe som setter en liten spiss på kosen. Det skal helst lukte røkte pølser av henda når man kommer hjem.
Dette ser jo aldeles fortreffelig ut. Må bare få kokt linsene myke nå, så er maten ferdig.
Hasselnøttene has i til slutt. De skal ikke kokes.
Godkjent!
En sånn kvistbrenner gir en liten bålkos, noe som setter en ekstra spiss på turen synes vi. Det blir ikke det samme med et gassbål, bensinbål, spritbål eller et parafinbål.
Regnvær og snøsmelting har gitt liv til bekken igjen.
Badekulpen er en liten og godt bortgjemt idyll som vi har helt for oss selv. Her har vi aldri møtt på folk.

Egne stier

For tiden kan det være en utfordring å få gå for seg selv i skogene her omkring. Koroniale smittevernsforordninger har fått folk til å trekke til nærområdene sine for å få seg litt frisk luft mellom dopapirhamstringsøktene. Og egentlig synes jeg dette er veldig bra. Jeg har alltid ment at hoveddelen av friluftslivet bør foregå i nærområdene der man bor. Men det er klart at der hvor det bor tett med folk vil det da bli tett med folk i skogen også. Og det har det blitt. Nå har jeg aldri vært særlig begeistret for å følge hovedløypene når jeg er ute på tur. Jeg går helst der det ikke finnes noen sti. Og det virker som om 99.999 % av de som går tur tenker helt motsatt. De går helst akkurat der hovedløypene går. De resterende 0.001 % er Birgitta og meg, og et par kammerater. Vi får stort sett gå alene der vi går.

Så i dag gikk turen til Geitås. Vi hadde egentlig et annet og mer bortgjemt mål i sikte når vi dro, men dro innom Geitås for å se om det var ledig, hvor vi i så fall ville slå oss ned og heller spare det andre stedet til siden. Og på Geitås var det ledig, ikke fritt for spor etter andre, men ledig. Så vi slo oss ned her for å lage oss en liten middag og nyte solen og utsikten.

Her ser det ut som det er en mann som står for matlagingen —og det er det. Birgitta nyter utsikten mens jeg kokkelerer.

Det er brannfarlige tider i skogen nå, så bålutstyr og kvistbrenner ble lagt igjen hjemme. Her ble det gasstekte pølser med lomper, rekesalat, ketchup, sennep og godt drikke til, for anledningen alkoholfritt. Men, man lar selvsagt aldri en så god anledning til å prøve noe nytt utstyr gå fra seg. Denne gangen var det en liten sak til å sette oppå en Trangia rødspritbrenner. Med denne kan man sette kjelen rett oppå brenneren. Det må vel være den minste turovnen jeg har til nå. Nei, forresten. Jeg har faktisk en som er enda litt mindre, men den får vi muligens komme tilbake til siden.

Trangia-brenner med et kryss oppå. Det svarte brettet under tok jeg med for å sikre mot brann. Det er rett og slett bunnen av en av disse papp-vinkartongene som er sylindrisk i formen. Den er av metall.
Bare å sette kjelen rett oppå. Kjelen er forresten også ny. Dette er andre gangen den er i bruk. Første gangen var i går.
Hmmm…ja. Det der ser jo bra ut det! Men er det ikke damp som siver ut under lokket der da?
Jo, jammen kan den koke kaffevann ja.

Så ble altså kaffen kokt på en ny måte i dag. Smaken var dog nøyaktig den samme som i går: Veldig god!

Noen vårfornemmelser på veien:

Bjørka spretter
Utsikt mot Vardåsen
Jøss, knekt rett av jo!
Fanget i et trebur
Men faen ta da! Sånne helsikes fjomer burde ha ris på blanke messingen med en kaktus! Klarer man ikke å få med seg grillen hjem fra tur, så får man legge den igjen hjemme før man drar på tur! Voksne folk som ikke er i stand til å begripe det burde holde seg til sin egen veranda. Der kan de kaste så mye søppel de bare vil for meg. Jeg ønsker mer enn gjerne å hjelpe til med akkurat det hvis de bare vil si hvor de bor.

Styggvann

Styggvann

Håkon og jeg har jo surfet på yr.no i flere uker nå for å finne ei passende vinternatt for overnattingstur, men med den utviklinga vinteren har tatt begynner vi å miste helt troa på at det skal bli forhold for det før sommeren setter inn. I alle fall hadde jeg nå såpass skogturabstinens at jeg ba Håkon pent om å bla opp med ett eller annet vi kunne finne på i løpet av helga. Og er det noe jeg vet at Håkon har mye av på lager, så er det gode turforslag. Det ble til en rundtur fra Losby, opp Styggvannsdalen til Styggvann, videre opp dalen i nordenden av vannet og så tilbake sydover langs åsryggen på vestsida av vannet.

Sola strekker seg akkurat over skaukanten.

Styggvann er jo ellers ikke et særlig pent og ei heller beskrivende navn på dette vesle tjernet, for her er det faktisk ganske idyllisk, særlig med den lave januarsola som stryker silkemykt innover tjernet fra ei glipe i skogen i syd. Det er nok heller omgivelsene, dalen tjernet ligger i, enn selve tjernet som er bakgrunnen for navnet. For her er det hamrete og bratt på både østsida og vestsida. Riktig en «styggdal» er det. Dalen heter jo også Styggvannsdalen. Det er umulig å gå tjernet fra ende til ende langs vannkanten, uansett hvilken side av vannet du velger. Du må enten ut på vannet eller opp i de bratte sidene. Og det ingen opplagt rute å følge, bare kronglete med mange stup og hamre. Man må bare prøve seg fram. Vestsida så mest lovende ut på kartet, så det var den vi angrep. Og det gikk akkurat. Ett sted var det ei lita mosehylle på halvmeteren mellom fjellet og vannkanten som vi kunne balansere oss fram på. Isen ville vi ikke prøve oss på. Det har vel ikke vært ordentlig kulde siden lenge før jul.

En fin tur ble det, med skikkelig villmarksfølelse. Svartspetten og ravnen holdt konsert for oss også. Jeg mener vi så og hørte en rovfugl også, antakelig en musvåk. Og ei eller anna ugle som hukret i lia ved Styggvann. Antakelig skremte vi den opp, for det er i hvert fall første gang jeg har hørt ugleskrik midt på dagen. Hvilken art det var aner jeg ikke. Kanskje ei kattugle, men det låt ikke helt riktig synes jeg. Litt for hult. Litt for dypt. Uansett, en villmarkstur som dempet abstinensen. Så får vi fortsette surfingen på yr.no, og håpe at kong vinter tar til vettet og beveger seg ut av den hula han nå måtte ha lagt seg til i. For nå vil vi ha ordentlig vinter, og det før det blir sommer!

Denne grana er rundt en meter i diameter
Østmarka på sitt beste. Prøv å gå på kompasskurs her.

Forsommerens plan

Rondanestien ( grønn/rød) og Jotunheimstien (lilla)

Rett etter at jeg kom hjem fra turen langs Jotunheimstien i fjor kjøpte jeg en ny kartbunke, denne gangen for Rondanestien. Jeg har nå fått oversikt over hele ruta med en hel del overnattings-muligheter som ligger langs ruta. Planen er å gå denne stien i juni i år, omtrent på samme tid som jeg gikk Jotunheimstien i fjor. Det gjenstår en hel masse detaljplanlegging, men ruta er nå klar. Det er den grønne streken på kartet. De tre røde strekene er (sydligst) en midlertidig omlegging av stien på grunn av veiarbeider på riksvei 3 og riksvei 25 som skal være ferdig senest 1. november i år, (midterst) en alternativ rute mellom Øyungshytta og Djupslia om man ønsker å bryte denne etappen ned i to eller tre dagsetapper og (nordligst) en alternativ rute mellom Bjørnhollia og Dørålseter som går over Høgronden hvis topp rager 2115 meter over havet. Hovedruta går vest for Høgronden via Langglupdalen og Bergedalen. Høgronden kan også gjøres som en dagstur fra Dørålseter. Om det blir noe av får vi se. En tur opp til 2115 meter over havet krever finvær for at det skal være noen vits i.

Den lilla streken er forøvrig Jotunheimstien, altså den som jeg gikk i juni i fjor (fra Oslo til Råbjørn nord i Romeriksåsene er Jotunheimstien også grønn i dette kartet fordi de har felles trase og Rondanestien ligger her oppå Jotunheimstien). Rondanestien er grovt regnet 450 km lang, altså cirka 100 km lengre enn Jotunheimstien.