Kategoriarkiv: Natur

Høstmarka

Det ble en skikkelig høsttur i Østmarka denne helga. Turkamerat Håkon og jeg hadde allerede planlagt med en padletur i Østmarka i løpet av høsten, bare nå yr.no kunne skjerpe seg og trå til med litt godvær ei helg. Og akkurat denne helga ble det full klaff. Fredag ettermiddag åpnet jeg en e-post der Håkon mente at nå var han klar for padletur, og lørdag formiddag i ellevetiden sto vi på parkeringsplassen ved Losby med kano og alt pikk-pakket som må til (og litt til) for en overnatting en høstnatt i Østmarkas skoger. Vi padlet inn til Tappenbergvann og slo leir noen hundre meter nord for Ørnåsen som vi skulle opp på i løpet av turen. Telt og hengekøye ble montert i en fart, og etter en passe lunsj med kaffekok bar det opp på Ørnåsen. Åsen er ikke spesielt høy, rett over 300 meter over havet, men man skal ikke høyt opp i Østmarka før man får utsikt, om skogen ikke er for tett da. Og ganske riktig fikk vi utsikt nordover. Vi kunne se Romsås i det fjerne. Natta ble ikke spesielt kald, men kald nok til at det lå rim på bakken når jeg sto opp klokka syv. To kuldegrader var det på det kaldeste i følge termometeret mitt.

Landgang ved Tappenbergvann
Håkon med sitt Hilleberg Suolo
Jeg med min Explorer Deluxe fra Hennessy hammocks. Det synes ikke her, men det er lagt inn to isolasjonslag under hengekøya pluss en underduk ytterst. I tillegg er det en varmereflekterende folie over isolasjonslagene. Over soveposen hadde jeg i tillegg lagt et tynt teppe med PrimaLoft®. Jeg frøs ikke ett sekund i løpet av natta. Jeg tester ut hvor kaldt jeg kan ligge med dette før jeg må isolere enda mer. To kuldegrader er i hvert fall ikke noe problem.
På vei opp mot Ørnåsen
Det er rimelig bratt enkelte steder. Typisk Østmarkaterreng.
Nordover ser vi Romsås i det fjerne.
Det høyeste punktet på Ørnåsen er en liten knatt med stupbratte sider.
Ellers er det nokså flatt oppe på åsen.
Vi følger ryggen av Ørnåsen videre sydover og nedover og får nå utsikt vestover. Der nede ligger midtre Krokvann.
Vi går helt ned av Ørnåsen og snur så for å følge Høgkolltjerna nordover tilbake til leirplassen. Her er vi ved søndre Høgkolltjern.
Håkon ved det midtre Høgkolltjernet. Bak ruver Høgkollen som vi tar oss opp på i morgen.
Ved det nordre Høgkolltjernet er det noen høye stup med svære steinblokker som danner huler.
Vi tar oss inn mellom de svære steinblokkene for å ta en nærmere titt. Det er ikke enkelt å ta seg fram her, for det er dype hull med vann mellom mange av steinene.
Tilbake i leiren lager vi middag på bålet. Håkon går for frysetørret mat som bare skal ha varmt vann. Jeg går for en skikkelig slager: joikakaker med eggenudler. Til dessert deler vi en pose twist.
Mørket siger på og skaper en fin kveldsstemning ved bålet.
Søndags morgen står jeg opp i syvtida.
Sola slikker såvidt tretoppene på den andre siden av vannet.
Morgenstemning ved Tappenbergvannet
Når Håkon dukker opp har jeg allerede satt til livs frokosten min som besto av to stekte egg med stekte skiver av falukorv til på panneristede brødskiver, samt geitemelk til drikke. Håkon bruker som vanlig forhåndslaget matpakke. Det er også grunnen til at jeg sto opp tidligere. Min frokost tar mye lenger tid, så skulle vi få tid til tur i dag måtte jeg ta tidlig frokost. På forrige tur (Huldretjern i Gran) var jeg vel ferdig med frokosten i 10-11-tida, kanskje senere. Det har vi ikke tid til i dag.
Etter frokost og pakking tar vi kanoen et par hundre meter til der vi skal starte å gå mot Høgkollene.
Den sydligste og laveste Høgkollen byr på litt utsikt.
Håkon på det høyeste punktet på den sydlige Høgkollen. Den bryter 300-meterkoten med 3-4 meter.
Her fant Håkon ei hjortelusflue. Den lever ikke nå for å si det forsiktig.
Den nordlige Høgkollen stikker 316 meter over havet og er turens høyeste punkt. Håkon står her på toppunktet som ligger inne i et granvelt. Særlig utsikt å snakke om er her ikke.
Østmarka naturreservat har mye fin og variert skog.
Tilbake ved kanoen er det bare å klyve ombord og sette kursen tilbake til bilen. En flott helgetur er snart over, men en par timers fin padletur gjenstår.

Sesongens første

Endelig er bålsesongen i gang igjen. Egentlig oppheves jo det generelle bålforbudet den 15. september, og den 19. september var jeg jo på telttur med Håkon til Huldretjern i Gran. Men da var det så tørt i marka at vi fant det best å kutte ut bålbrenning. Vi fyrte riktignok opp en kvistbrenner, men det regnes ikke som et skikkelig bål, mere et kokeaparat som bruker tørr kvist som brensel. Men i dag altså, i dag hadde vi et skikkelig bål. Det var Sverre som inviterte til båltur med kaffekok, og jeg lot meg ikke be to ganger. Jeg vet om noen stemningsfulle bortgjemte kriker og kroker i skogene her omkring, så vi trengte ikke å gå særlig langt for å få være helt alene med skogen, bålet og hverandre. Skikkelig villmarksstemning. En sånn tur der man nyter nykokt kaffe, faller til ro og prater sammen om løst og fast: politikk, verdensproblemer, livets krinkelkroker og litt livsfilosofi. Det er vanskelig å komme på noen bedre måte å bruke opp litt av den tiden man blir tildelt her på jorden.

Sverre er fyrbøter og jeg er vedhugger. Og som Benny Andersen ville sagt det, her gjengitt gjennom Povl Dissing: «Livet/Lykken/Glæden er ikke det værste man har og om lidt er kaffen klar.«
Nå skal den bare trekke noen minutter.
Et kortvarig regnvær tidligere i formiddag gjorde veden litt våt, så bålet må ha litt pustehjelp av fyrbøteren.

Høst

Høstfargene har kommet i høyden (600 m.o.h), så da har vi de vel snart her nede også. Det har vi konstatert, Håkon og jeg, på tur til Huldretjern i Gran i helgen. Jeg led av overnattingstur-abstinens og Håkon forbarmet seg over meg og inviterte til en tur opp hit. Fint og klart vær hadde han også ordnet med. Og varmt var det også, i hvert fall så lenge sola holdt seg over åskammen (på natta var det helt nede på 0 grader). Og så hadde han jammen ordnet med fine høstfarger også. Og når sola gikk ned kunne vi ligge på rygg og titte opp på en mektig stjernehimmel med melkeveien, stjerneskudd (et par riktig kraftige, og hemmelige ønsker er selvsagt sendt opp til de høyere makter) og satellitter som smøg seg mellom stjernene der oppe. Et forfjetrende syn. Her oppe er det lite strølys siden himmelen er høstklar med lite dis. Det er ikke så ofte man får se melkeveien på denne måten, et mylder av stjerner tett i tett i et disaktig bånd over himmelen. Tar man fram en kikkert og ser oppover mot denne disen vil man se at den oppløser seg i milliarder av små stjerner. Sånt gir jo bare mersmak, så nå har jeg selvfølgelig pådratt meg klar-høstnatt-abstinens og må nok snart ut og ligge på ryggen ett sted i skogen og titte opp på høstsvart nattehimmel. Bare så himla synd at man må ta bilen fatt for å komme unna all lysforurensingen.

Det er jevn stigning fra Skrukkeli kapell opp til Huldretjern. Vi skal 300 meter opp før vi går 50 meter ned igjen.
Like før det høyeste punktet krysser vi både kommune- og fylkesgrense. Jeg står og tar bildet i Gran i Oppland (på gammelnorsk som jeg bruker, på nynorsk heter det Gran i Innlandet). Håkon er i ferd med å krysse fra Hurdal i Akershus (Hurdal i Viken som det nå heter) og inn i Gran. Her kunne vi høre innbyggerne på lang avstand fordi de går rundt med bjeller rundt halsen. 🙂
Vel framme ved Huldretjernet er det til med å slå leir. Her har vi funnet en flott plass.
Oppi der skal jeg sove.
Sånn ser det ut inni. Hengekøya er asymmetrisk. Man ligger litt på skrå i forhold til hengeretningen og ligger dermed ganske flatt. Skulle man ligge langsetter hengeretningen ville man måtte innta bananform, noe som ikke er særlig komfortabelt, spesielt om man prøver å legge seg på siden.
Myggnettet virker også som en barriere mot trekk. God lufting, men rimelig lunt for trekk hvis det ikke blåser særlig mye. Ved mere vind bør taket over køya trekkes mer ned på sidene.
Håkon går for telt, Hilleberg Soulo. Soulo-en som er et enmannstelt er akkurat stort nok til at man ikke føler at det er trangt. Man kan sette seg opp i innerteltet uten at man kommer borti teltduken. Det er grei plass til bagasje i forteltet og også en del plass i innerteltet til å legge fra seg ting man helst vil ha med helt inn.
En fin ting med dette teltet er at det står uten en eneste plugg. Det har den store fordelen at man i lite vind enkelt kan bruke det på steder der det er veldig dårlig med pluggfester, for eksempel på steingrunn. Man slipper å lete fram steiner eller annet å feste bardunene i. En annen fordel er at man etter å ha prøveligget lett kan flytte det om man finner ut at den valgte plassen ikke var så bra allikevel. Eller man kan løfte det vekk og fjerne kongler og kvister man overså i første omgang og så sette det tilbake igjen.
Når teltet er slått opp og køya henger i trærne er det tid til å ta en tur i omegnen. Sola er nå på vei ned bak åsen.
Når man ser utover skogene her kan man skjønne hvorfor kommunen heter Gran.
Søndagen er litt mere overskyet, men været er fremdeles veldig fint.
Huldretjernet er flatt på vestsida…
…og styggbratt med flere stup på østsida.
Overnattingsplassen var borte på odden der.
Huldretjern sett fra nordenden, det siste vi ser før vi snur ryggen til og vender nesa nedover mot Skrukkeli kapell og bilen.