Kategoriarkiv: Natur

Flaggermuslyd

I natt sto lydopptakeren og tok opp lyd rundt meg mens jeg sov (sov selvsagt ute i hagen igjen, det er jo der det skjer ting). Mens jeg lå og snorket var det aktivitet i lufta over meg. Det var flaggermus som fløy rundt og lette etter noe å spise. Disse bruker lyd både til å navigere med og til å finne insekter som er ute og flyr i natten. Flaggermusa gir fra seg et kraftig skrik. Dette skriket kommer tilbake fra omgivelsene i form av ekko. Disse ekkoene bruker flaggermusa til å orientere seg med og til å finne og fange byttedyr. Tonehøyden (frekvensen) på disse skrikene er så høyt opp i skalaen at det ikke er mulig for det menneskelige øre å oppfatte dem, selv om skrikene er temmelig kraftige. Men ved å ta opp lyden kan man lage et bilde av lyden, et såkalt sonogram. Det er et bilde som viser hvordan lyden varierer i tonehøyde over tid. Dette bildet er et sonogram av en av flaggermusene som fløy over meg der jeg lå og sov ute i hagen i natt:

Sonogram. Tidsaksen (horisontal, multiplisert med 16) og frekvensaksen (vertikal, dividert med 16).

Horisontalt går tiden (sekunder) og vertikalt er tonehøyden (frekvensen). Før jeg lagde sonogrammet reduserte jeg hastigheten på opptaket med 16 ganger for å kunne høre lyden. Derfor må den viste tiden divideres med 16 og den viste frekvensen multipliseres med 16 hvis man ønsker å vite den virkelige frekvensen til skrikene. Tonehøyden er altså over 30 kHz og utsnittet over varte i underkant av 4 sekunder.

Til å begynne med skriker flaggermusa omtrent hvert 0,2 sekund (3 sekunder/16), altså omtrent 5 ganger i sekundet. Etter hvert skriker hun raskere og raskere for til slutt å skrike så raskt etterhverandre at det er vanskelig å skille det enkelte skrik fra hverandre. Årsaken til dette er at flaggermusa nå forfølger det den har avgjort at er et bytte. Jo nærmere flaggermusa kommer dette byttet, jo kortere tid vil det være til ekkoet fra byttet kommer tilbake til den. Da sendes umiddelbart et nytt skrik ut som så bruker enda kortere tid på å komme tilbake. Flaggermusa styrer på denne måten inn mot byttet og fanger det til slutt.

Til slutt må vi vel høre på hvordan det høres ut, her avspilt med 1/16 av den virkelige hastigheten på opptaket. Det er nøyaktig samme utsnittet som vist i sonogrammet, så du kan jo se på sonogrammet mens du spiller det av for å både se og høre skrikene fra flaggermusa når den fanger byttet:

Flaggermus som jakter

Jeg har ikke lært meg å artsbestemme flaggermus fra lyd ennå, men ut i fra frekvensen på skriket tror jeg dette er ei nordflaggermus. Det er også den vanligste flaggermusarten i Norge så vidt jeg vet.

Nattlig ekspedisjon

I går fikk jeg feltsenga som jeg har bestilt for bruk til motorsykkelturer og til å sove ute på verandaen hjemme når været tillater det. Den måtte jo testes med en gang, så jeg rigget meg til på verandaen i natt. En fin ting med dette er at man kommer litt nærmere naturen der ute, frisk luft, mygg, fuglesang og sånt, og i det jeg la meg sånn i ellevetiden om kvelden fikk jeg høre en nattravn som satt og sang borte i lia på andre siden av dalen. Jeg hadde med lydopptaksutstyr ut på verandaen i fall jeg skulle høre noe interessant i løpet av natta, men før jeg fikk rotet meg til å rigge det opp var nattravnsangen forstummet. Den våknet til liv i korte strofer nå og da, men det var uansett såpass mye støy fra trafikk i nærheten (veiarbeid?) at opptaket uansett ikke ville bli noe særlig å høre på. Så jeg synes ikke det var umaken verdt å ligge og jakte på et godt øyeblikk og lå heller og lyttet til nattens lyder til jeg etter hvert sovnet.

Så våknet jeg plutselig i halv-tretiden. Jeg vet ikke hva som vekket meg, men kanskje var det underbevisstheten som ville si i fra at nattravnen nå kunne høres ganske så tydelig. Det var adskillig mindre støy i landskapet også, så jeg rigget opp parabolen for et lydopptak siden jeg ikke har noe godt opptak av denne fuglen fra før.

Nattravn

Den høres ganske tydelig selv om den nok sitter anslagsvis 4-500 meter unna og 100 meter høyere i terrenget. Etter å ha kranglet med meg selv en stund over om jeg skulle gidde å kle på meg og ta turen ut og prøve å komme nærmere for et bedre opptak, klarte jeg å bli enig med meg selv om å komme meg ut i den deilige og lyse sommernatten. Jeg er god til å overtale. Jeg ikledde meg shorts og T-skjorte samt et par crocs og la i vei med parabol, hodetelefoner og lydopptaker. Og er det ikke sånn alltid at når man først har kommet ut, så er det jo utrolig deilig å være der ute. Jeg burde overtale meg selv mye oftere. Men så var det nattravnen da. Den satt inne på Tærudkampen, så jo nærmere jeg kom andre siden av Tæruddalen, altså inn mot åsen den satt på, jo mindre hørte jeg av den. Lyden ble rett og slett skjermet av åsen. Eller hadde fuglen tatt kvelden kanskje? Jeg gikk hjemover igjen og fant ut at jeg da hørte den igjen fordi jeg da fikk fri sikt lenger inn over toppen av åsen. Vel, skal jeg gå hjem og sove, eller skal jeg ta turen helt opp på åsen for å se om jeg kan komme nærmere? Jeg la i vei oppover åsen før jeg fikk tenkt for mye på det. Erfaringsmessig er det slik at hvis man først er i gang er det lettere å fortsette med det. Oppover åsen bar det. Crocs var nok ikke riktige fottøyet her, for det er bratt, men da får man bare ta det litt mer rolig. Det passer jo uansett å ta det med ro i en sånn fin sommernatt. Men når jeg vel var kommet opp hørte jeg dessverre ingen nattravn. Klokka var passert tre og trostene startet å synge. Jeg slo like godt på lydopptakeren, for dette var virkelig vakkert å høre på. Skogen er altså helt stille, bortsett fra trostenes sang og en mild sommerbris som sender sitt forsiktige sus gjennom trekronene. Og jeg er der, midt i denne eventyrlige stemningen.

Sommernatt med trostesang

Jeg gikk etter hvert litt lenger innover åsen for om mulig å få nattravnen i spill igjen, men fant til slutt ut at det bare var å snu. Den hadde nok bestemt seg for å sove.

Men så plutselig:

Nattravn

Der var den altså. Nattravnens knarrende, merkelig sang. Jeg vet ikke hva man skal sammenligne den med. Noen mener den låter som en rokk og et lokalt navn på fuglen er huldrerokk. Den går også under navnet kveldsknarr. Lyden er noe for seg selv. Intens, skarp og høylytt. Og den kan visst holde på i det uendelige. Når trekker den egentlig pusten? La oss forresten høre på et lite utdrag av sangen, dette utdraget her:

Nattravn avspilt i normal hastighet

For å analysere mer nøyaktig hva den egentlig synger kan vi spille dette av i 1/4 hastighet:

Nattravn avspilt i 1/4 hastighet

Så hva slags lyd er det den synger? Jeg synes det minner mest om en gammeldags båtmotor — ja en av disse FM-motorene fra Fredrikstads motorverksted! På høyoktan steroider når man hører den i normal hastighet!

Nattravnen overvintrer i tropisk Afrika, så den har en lang vei å fly. Hos oss oppholder den seg i fra mai til august/september, og da stort sett rundt Oslofjordtraktene og sørvestover i Agder. Skal man høre denne fuglen må man ut i natten. Om dagen sover den.

Natt ved stillene

En av de fineste måtene jeg vet om å tilbringe en juninatt på er å dra ned til stillene på Leirelvsletta eller andre lignende steder med yrende fugleliv sent på kvelden og vandre rundt og høre på den nattlige konserten der nede. Det er selvfølgelig nattsangere det dreier seg om, altså fugler som synger om natta. Så i går kveld, altså fredag kveld, klokka 01:00 fant jeg fram lydopptaksutstyret, en lydopptaker, en parabolmikrofon og et par hodetelefoner, og dro nedover for å suge inn nattens stemning. Jeg var der forresten for et par dager siden også, på onsdag, for da var det nattsangertur i regi av Naturvernforbundet i Lillestrøm. Vi hørte en del da også, men egentlig er den turen litt for tidlig på kvelden (~10-01) til at fugla kommer ordentlig i gang. Vi gir oss omtrent når det er på tide for fugla å gire opp stemningen. Klokka ett er en mer passe tid å starte på — hvis man er fritatt fra å følge klokka som jo jeg er. Og så kan man gå ute fram til 4-5-6-tida. Selv satte jeg kursen hjemover ti over fem om morgenen. Det blir jo fort litt lite søvn en sånn natt — men sove, det kan man gjøre til vinteren.

Fra nattsangerturen med Naturvernforbundet i Lillestrøm den 16. juni.

Man er ikke garantert hverken det ene eller det andre på en sånn tur — bortsett fra en fin naturopplevelse da. Hverken nattergalen, vannriksa eller åkerriksa deltok i nattens konsert. Ikke som jeg kunne høre i hvert fall. Men tre sangere var med og sang av full hals: myrsangeren, sivsangeren og rørsangeren.

Myrsangeren er en mesterhermer. Jeg vet ikke om den har noen artsegne strofer eller lyder i det hele tatt. Mange av hermelydene kan man kjenne igjen fra våre hjemlige fugler, som gråspurv, linerle, kjøttmeis, blåmeis, svaler, stillits, grønnfink og en mengde andre arter. Andre lyder har den tatt med seg fra overvintringsplassen eller på veien til Norge. Myrsangeren overvintrer i hovedsak i sørøstlige Afrika fra Zambia-Malawi-området og sydover til Kap-provinsen. De lydene den har lært seg der nede er nok for det meste helt ukjente for oss. Det er verdt hele den søvnløse natta bare å kunne sitte og høre på denne mesterhermeren. Hør bare her på dette opptaket som er gjort omtrent der bildet over er tatt — i bakgrunnen synger også ei kattugle og legger på litt ekstra nattlig stemning:

Myrsanger

Rørsangeren er kanskje ikke like spennende å høre på som myrsangeren. Sangen dens er i hvert fall mye mer ensformig og stakkato selv om tempoet kan variere ganske mye. Men den kan holde på i det uendelige med sangen sin, og den sitter gjerne bom stille på samme plassen hele tiden. Rørsangeren overvintrer i Afrika sør for Sahara nedover til Zambia og kanskje enda lenger sør. Selv om sangen ikke er den mest spennende, så er det noe eksotisk over de rytmiske gjentatte strofene. Rørsangeren gir så absolutt stemning til sommernatt-turen til Stilla.

Rørsanger

Så har vi sivsangeren som på en måte ligger midt i mellom myrsangeren og rørsangeren. Her kan vi også høre hermelyder som hos myrsangeren, men den har også sine egne lyder som ligner litt på rørsangerens taktfaste strofer. Sivsangeren overvintrer som de andre to i Afrika sør for Sahara. Tempoet i sangen varierer mye mer enn hos rørsanger, men ikke så vilt som hos myrsangeren. Og så har den en tendens til å henge seg opp i to lyder titt og ofte. Og disse to lydene sloss på en måte mot hverandre. Det er omtrent som om den rapper, eller kanskje minner det enda mer på to søsken som krangler: jo – nei – jo -nei – jo-jo-jo-jo-jo-jo – nehehehehei – joho -nehehei… Hør nå bare her:

Sivsanger