Hva gjør man hvis man vil henge seg opp i ei hengekøye for natten, men har bare ett tre, og altså ikke to som man jo trenger? Eller trenger man egentlig det? Ja, to trær altså?

Jeg får altså bare festet hengekøya i den ene enden. Det blir det jo ikke noe særlig hengekøye av da. I hvert fall ikke ei som gir en god natts søvn. Nå kunne jeg jo kanskje skjøte på tauet, men det er flere meter bort dit, og epletreet der er egentlig for lavt til å brukes, særlig når tauet blir veldig langt. Dessuten er det veldig synd om treet skulle bli skadet. Det er nemlig veldig gode epler som kommer der etter hvert. Birgitta ville aldri tilgi meg, i hvert fall ikke det nærmeste døgnet, hvis jeg knakk av ei av de tynnere grenene der oppe i treet som ville måtte benyttes om det skulle monne noe som helst på høyden. Så hva nå? Kan jeg bruke en planke?

Ja, det der ser jo berre lækkert ut. Jeg kommer til og med over det blomsterbedet med de blomstene Birgitta ikke vil la meg ødelegge. Men meningen var jo at jeg skulle sove i køya, ikke stå hele natta og holde i en planke??? Hmmm…epletre…planke…hva hvis…? Ja…jo, det kunne gå…

Ja, det står jo faktisk oppreist det der. Nå gjenstår det bare å teste herligheta.

Og køya henger faktisk oppe hele natta med meg oppi. Jeg kunne ikke merke at den ene enden av køya hang i en løs planke som sto på enden opp i lufta 🙂

Nå skal jeg innrømme at det ikke er jeg som har tenkt ut denne løsningen selv. Jeg fant den på Internet. Men den er egentlig ganske innlysende når man studerer den litt. På grunn av geometrien vil ikke planken kunne falle ned så lenge det er vekt i køya. Og den blir mer stabil jo mer vekt det er i køya. For hvis planken dyttes til siden vil den faste taulengden gjøre at køya må løftes opp. Vekta i køya virker jo motsatt vei og vil altså dermed reise planken opp. En annen ting er det selvsagt om foten av planken skulle skli ut. Det vil ende med et substansielt brak!

En liten detalj er at tauet fra planken til køya må være sentrert midt på bredden av planken. Det samme gjelder tauet fra planken til ankeret (epletreet). Hvis det ikke er det vil planken belastes skjevt og planken legger seg over til en av sidene, litt eller mye alt etter hvor mye tauene er ut av senter. Det skal nesten ingen ting til for å gjøre utslag. I hvert fall erfarte jeg det. Jeg løste det ved å bore et hull igjennom midten av planken, og så dra tauet gjennom hullet. I felt har man ingen boremaskin, så dette må jeg finne en annen løsning på.

Det hvite tauet på bildet er neppe nødvendig. Jeg tenkte at det er greit å feste planken så den ikke sklir langs tauet. Men her som tauet vinkler nedover på hver side av planken er det lite sannsynlig at dette skulle skje, med mindre noen tar tak i planken og rykker til da. Hvis tauet fra planken til ankeret er slik at tauet vil bli slakt hvis planken sklir på tauet ville jeg nok gjort som her. Det kan for eksempel være hvis tauet fra planken til epletreet hadde vært mer horisontalt.

En helt annen ting av mer praktisk art jeg har lyst til å vise fram er pakkstrømpene jeg bruker på denne køya. De henger på hele tiden, så når man skal pakke sammen køya er det bare å dra de over fra hver sin side. Og det som er gøy er at alt går inni disse. Hengekøya, overseilet, underseilet, underisolasjon (som ligger mellom bunnen i køya og underseilet), myggnetting og tre oppbevaringsposer som henger i mønelina inne i køya. Det eneste jeg trenger i tillegg er en sovepose samt stroppene jeg slår rundt trærne og fester køya til («tree huggers»).

Da jeg gikk hjem fredag etter jobb startet ferien. 67 dager fri! Det er ikke bare ferie da. Det er flere avspaseringsdager enn feriedager. Så hvordan skal man gripe dette an? Birgitta får ikke fri før om halvannen uke, og nærmeste planlagte aktivitet er en overnattingstur på Romeriksåsen med turkamerat Håkon fra onsdag til torsdag. Gjermåa! Vi skal til Gjermåa og sove i hengekøyer i natt sa jeg til Birgitta som var i gang med en uendelig lang telefonsamtale med sister’n sin hvor de planla å dra på spasertur langs Hvalstjern til kvelden. Når hun la på røret hadde de endret planen sin om å dra på tur mandag i stedet, så da ble det Gjermåa.

Gjermåa er ei lita elv med en del kulper og stilleflytende partier der det er mulig å bade. Ett sted er den så smal at man kan få både dybde og strøm. Kløfta har sikkert et navn, men jeg kaller det Ferskstraumen. Damen får bade mens mannen setter opp hengekøyer.

Damen får Amok Draumr’en. Hun er mer kresen til liggeplassen enn meg og tar ikke sjansen på en søvnløs natt, så hun setter opp ei «nødbu» i tillegg som hun kan flykte til om det blir for vanskelig i hengekøya. Jeg regner med at den vil bli tatt i bruk, men hun har uansett lyst til å prøve å sove sålenge som hun kan i hengekøya. Sporty dame!

Mannen skal sove i sin nå seks år gamle Hennessy Explorer Deluxe.

Ofte er det jeg som lager mat på tur, men denne gangen tok Birgitta ansvar…

…og jeg oppvasken

Amok’en er ei fin køye det, men en av de mer negative sidene med den er lydene den lager. Jeg hadde sovnet godt for en god stund siden. Så skulle Birgitta legge seg. Når man skal oppi Amok’en (noe som forøvrig og til forskjell fra Hennessy’en krever litt øvelse og teknik), eller man skal endre stilling, så knirker liggeunderlaget noe gudsforjammerlig, så kraftig at jeg våknet av det selv om jeg hadde plassert meg i god avstand circa tyve meter bortenfor henne. Og som nevnt er Birgitta nokså kresen på hvordan hun ligger, så knirkingen varte og rakk i nær en halvtime før hun falt til ro. Etter det sovnet jeg igjen og hørte aldri noe mer. Som tidligere nevnt regnet jeg med at hun ville innta nødbua i løpet av natta: og ganske riktig…

Kaffe lokker Birgitta effektivt tilbake til denne verden, og snart er frokosten også i gang. Nå er det jeg som står for kokkeleringen (samt oppvasken), stekt falukorv og egg.

Været er så fint, og stedet er så fint at vi klarer bare ikke å komme oss avgårde før klokka er rundt halv fire på ettermiddagen. Da måtte vi spise en pose nøtteblanding til lunsj siden vi ikke hadde tatt med mer mat enn til frokosten. Kaffe hadde vi nok av da.

En kollega mente at bruschetta med rømme, rødløk, lodderogn og dill var den beste forretten som finnes på denne jorden, og mente på forespørsel at den helt sikkert duger som 17. maifrokost også, kanskje den beste av dem alle der også. Etter å ha smakt på dette er jeg tilbøyelig til å være enig.

Man tar altså skiver av brød, loff, grovbrød eller hva man måtte begjære, steker dem på middels varme i mye smør til de blir gyldne og fine. Jeg brukte spiralloff. Når de er avkjølt har man på rømme, finhakket rødløk, lodderogn og en dillkvast. Så er det bare å tygge dem i seg. Men vær advart: Faren er stor for at du vil ha en til å tygge i deg, og en til, og en til, og… Denne retten er dessuten så enkel å tilberede at jeg tenker å implementere den i sortimentet over matretter på tur også.