Det overordnede målet med enhjulssykling er å slippe å gå noe særlig.
To nye mål jeg hadde satt meg oppnåddes på enhjulssykkel i dag. Det ene var å sykle helt hjemmefra og inn til enden av Ringdalsveien uten å gå av sykkelen, og tilsvarende hjem igjen etterpå. Det er to oppoverbakker jeg har slitt veldig med før, den siste bakken hver vei. I dag klarte jeg de begge to. Jeg klarte forsåvidt den på vei innover sist jeg syklet her, men klarte så å tryne etter at jeg hadde kommet opp bakken og bare 100 meter fra målet. Men i dag kom jeg helt fram. Og tilbake var det første gangen jeg klarte hele veien. Bratte oppoverbakker på grusvei er slitsomt. Spesielt hvis grusen er løs. Det er da like tungt som å spurte opp på beina uten sykkel. Pulsen kommer fort opp over 175. Det høyeste jeg har målt i oppoverbakke er 180. Med så høy puls holder jeg ikke lenge, så det er som regel det som har gjort at det har endt med en ufrivillig avstigning (eller UPD som det heter på unicycle-språket: «unplanned dismount»).
Nå, det var altså oppoverbakker. Men i dag ville jeg prøve noe jeg har tenkt litt på de gangene jeg har vært her inne. Litt ulendt terreng.
Testløypa jeg bestemte meg for å øve på i dag.
Ved eden av Ringdalsveien begynner en sti. Den har jeg syklet inn flere ganger. Så kommer jeg til et område som er veldig steinete (sett fra et enhjulet perspektiv). Det hadde jo vært artig å klare å forsere dette hinderet sittende på sykkelen i stedet for til beins. Men det er lettere å si det enn det er å gjøre det. Men å prøve er lettere da. Og prøving ble det. Og feiling. Se nå bare her på disse videoklippene:
Det gjelder å ikke gi opp
Jammen klarte jeg det til slutt. Den ene veien. Andre veien får komme siden. Det høres riktignok ut som jeg tryner skikkelig etter at jeg forsvinner ut av bildet på slutten, men jeg gjør ikke det. Jeg hopper av sykkelen etter bærtinga og løper tilbake til kameraet.
Det får nok bli helt i ytterkanten der i første omgang. Færre og mindre humper, men til gjengjeld mer finnavigering som krever god kontroll med både balansen og sykkelen.Ja, sånn går nu dagan her i dalen. Noen må jo ta ansvar og gjøre disse tingene her også, ellers forblir de jo ugjorte. Jeg ser i hvert fall ingen andre som gidder å ta i et tak, så jeg får nok bare ofre meg for å få det unnagjort.
Turen i dag. Tur/retur fra Tæruddalen, bort Solbergveien og opp Ringdalsveien (sistnevnte er grusvei og litt sti til slutt)
Enhjulssykling er fin mosjonstrening
I følge Garmin-klokka jobber jeg jo for hardt, til tross for at jeg er har tatt ut AFP. 180 i puls ansees vanligvis høyt for en 62-åring, men makspulsen min ligger nok høyere enn dette. Tommelfingerreglen sier 220 – alder, men det blir jo bare 158. Hva som er makspulsen min er jeg usikker på, men Garmin connect påstår at den er beregnet til 190 ut i fra målte data. Hvilepulsen i våken tilstand ligger vel rett under 50, og ned til 40 av og til i løpet av natta.
Pulsdiagram fra dagens tur. Pulsen ligger ofte over 158 som tommelfingerreglen for makspuls tilsier, så den regelen er jo bare tull. Statistikk er gøy, men jeg bruker den ikke til annet enn ren kveldsmoro.
Ser du denne fremtoningen langs veien er det meg som er på tur. Her har jeg stoppet ved Solbergfoss.
Dagens AFP-arbeid ble en MC-tur rundt Øyeren. På vei nedover hørte jeg på Dagnsytt 18 der politikerne kranglet som seksåringer om hvem som egentlig hadde rett og hvor dumme de andre var som trodde at det var de som hadde rett: jo – nei – jo – nei – ka svarten – di gorrhysa – ditt førbainna næpskrell, du tar jo feil – nei det er det du som gjør di snyblinde skjæggapa, klepp nu håll i skjægget te øyan så du kan se skrefta på væggen… Er det ikke mulig å ha en rolig samtale der man diskuterer og legger fram synspunkter og kan innrømme at kanskje motparten også har litt rett, men bare ser det fra en litt annen vinkel? Jeg er glad jeg ikke er politiker. Eller som bestefaren til ei dame jeg snakket med en gang sa det når politikerne kom på besøk på aldersheimen for å fri før valget. Bestefar:Ja, det er jo ikke greit å være politiker i dag.Politikeren:Nei, det kan du nok ha rett i.Bestefar: Nei, for det kan jo ikke være lett å finne hatter som passer til så firkanta hoder.
Ja, ja. Det ble nå tur rundt Øyeren da, med lunsjstopp på Solbergfoss. Og på vei hjem igjen på andre sida av Øyeren bytta jeg ut politikerne med The Rolling Stones. Det var ei anna låt. Mye bedre!
Først må det lages kaffe så jeg har noe å kose meg med mens lunsjen tilberedes.Espressonektar rett oppi koppen.Så er det bare å kose seg med kaffen mens maten varmes. Det lages selvfølgelig kaffe etter maten også.Kaffekos med flott utsikt. Og se på det bordet da!Lunsjen er chicken masala med ris. Denne turmaten er ganske god. Det er ikke frysetørket, men en vakumpakket ferdigrett. Den kan også spises kald, men er best varm.Bare å legge i vannet i kjelen og fyre opp primusen. Veldig enkelt!Varm mat og nydelig vær. Er det mulig å tilbringe lunsjen på en bedre måte? Nei!
