Styggvann

Styggvann

Håkon og jeg har jo surfet på yr.no i flere uker nå for å finne ei passende vinternatt for overnattingstur, men med den utviklinga vinteren har tatt begynner vi å miste helt troa på at det skal bli forhold for det før sommeren setter inn. I alle fall hadde jeg nå såpass skogturabstinens at jeg ba Håkon pent om å bla opp med ett eller annet vi kunne finne på i løpet av helga. Og er det noe jeg vet at Håkon har mye av på lager, så er det gode turforslag. Det ble til en rundtur fra Losby, opp Styggvannsdalen til Styggvann, videre opp dalen i nordenden av vannet og så tilbake sydover langs åsryggen på vestsida av vannet.

Sola strekker seg akkurat over skaukanten.

Styggvann er jo ellers ikke et særlig pent og ei heller beskrivende navn på dette vesle tjernet, for her er det faktisk ganske idyllisk, særlig med den lave januarsola som stryker silkemykt innover tjernet fra ei glipe i skogen i syd. Det er nok heller omgivelsene, dalen tjernet ligger i, enn selve tjernet som er bakgrunnen for navnet. For her er det hamrete og bratt på både østsida og vestsida. Riktig en «styggdal» er det. Dalen heter jo også Styggvannsdalen. Det er umulig å gå tjernet fra ende til ende langs vannkanten, uansett hvilken side av vannet du velger. Du må enten ut på vannet eller opp i de bratte sidene. Og det ingen opplagt rute å følge, bare kronglete med mange stup og hamre. Man må bare prøve seg fram. Vestsida så mest lovende ut på kartet, så det var den vi angrep. Og det gikk akkurat. Ett sted var det ei lita mosehylle på halvmeteren mellom fjellet og vannkanten som vi kunne balansere oss fram på. Isen ville vi ikke prøve oss på. Det har vel ikke vært ordentlig kulde siden lenge før jul.

En fin tur ble det, med skikkelig villmarksfølelse. Svartspetten og ravnen holdt konsert for oss også. Jeg mener vi så og hørte en rovfugl også, antakelig en musvåk. Og ei eller anna ugle som hukret i lia ved Styggvann. Antakelig skremte vi den opp, for det er i hvert fall første gang jeg har hørt ugleskrik midt på dagen. Hvilken art det var aner jeg ikke. Kanskje ei kattugle, men det låt ikke helt riktig synes jeg. Litt for hult. Litt for dypt. Uansett, en villmarkstur som dempet abstinensen. Så får vi fortsette surfingen på yr.no, og håpe at kong vinter tar til vettet og beveger seg ut av den hula han nå måtte ha lagt seg til i. For nå vil vi ha ordentlig vinter, og det før det blir sommer!

Denne grana er rundt en meter i diameter
Østmarka på sitt beste. Prøv å gå på kompasskurs her.