Man kan si hva man vil om tåke, regn og gråvær, men ofte blir landskapet mer interessant i sånt vær. Landskapet kryper innpå, lukker seg. Man ser ikke så langt, og konturene viskes mer og mer ut jo lenger bort man ser. Tåka driver, skyer beveger seg, på vannet brer tusenvis av ringer seg utover, hver enkelt skapt av en liten dråpe vann som falt ned i ringens sentrum. Små bekker våkner til liv og bruser nedover i søken etter det store havet. Det er mer liv og mer dynamikk i naturen i sånt vær. Man må bare åpne seg og ta det inn, være med på naturens spill og lek. Setter man seg ned og lukker øynene blir det bare mørkt. Og det er trist, en selvforskyldt og selvpålagt tristhet. En liten oppfordring her fra verandaen i dag. Gå ut, åpne øyne og ører. Hør kråka rope sitt kra under drivende tåke, ekornet skvattre i furua, spurven pludre borte i hekken, regndråpenes tappende kor. Våkne til liv! Sånn går nu søndagsmorgenen her på verandaen. Med selskap av kjøttmeis, blåmeis, spettmeis, svartmeis, trekryper, ekkorn, en kaffekopp, to mandariner og to honningkamfer – og jammen kom flaggspetten flaksende også.