Den siste biten var temmelig ulent – skulle nesten tro jeg var i Østmarka. Og det er akkurat det jeg er. Langt syd. Nede i dalen vest for Kristenseteråsen. Der ligger en kjentmannspost ved ei stor steiblokk som man tror kanskje har vært et grensemerke. Blokka ruver tre meter over bakken og man kan lure på om den vil vippe om man står på det høyeste. Det gjør den ikke, i hvert fall ikke med min vekt. Men den ruger på seg om jeg gynger opp og ned. Uansett er det fint å sitte der på den øverste knatten tre meter over bakken og nyte frokosten som jeg har tatt med hit for anledningen. Noe sen frokost – klokka er kvart på to. Fin utsikt over de nærmeste omgivelsene. Og maurfritt er det også. Men ikke myggfritt. Fuglesang jeg har hørt: fuglekonge, løvsangere, bokfink, grønsissik, trepipelerke og granmeis.

Senere på dagen, nærmere bestemt 17:50 tas lunsjpakken fram ved Orremåsan i Gaupesteinsmarka. Sen frokost gir sen lunsj – sånn går det når man ikke kommer seg opp før klokka ni på formiddagen. Orremåsan er visstnok sikker spillplass for orrfugl, men det er ikke det jeg er ute etter nå. Det er nok heller kjentmannsposten som står her. Her har det vært treningsleir under krigen for gutta på skaugen og også slipplass. Skal jeg rekke middag før jeg legger meg må jeg visst skynde på. Det er et stykke å gå, og deretter en god kjøretur hjem. Utrolig varmt i dag. Mangeogtyve grader. Og fordi jeg kjører Vulcanen er jeg ikke akkurat tynnkledd…