Jeg ble vekket av en ivrig svarthvit fluesnapper klokka kvart på fem i dag og satte meg ut i hagen for å høre hva den hadde å si. Antakelig gikk den på visning sammen med sin gemalinne i de to kassene jeg åpnet den 1. mai nettop for at det skulle være ledig for fluesnappere. Så sang vel hannen i lykkerus fordi den skjønte at her ble det nok både det ene og det andre – og der det andre er fluesnapperbarn. Vel, siden jeg nå var oppe og siden jeg har gjennomført de tre obligatoriske vårturene – og også siden Birgitta er hos en av vennene sine for å levere tomat-, paprika- og agurkplanter, så måtte jeg finne på en ny vårtur med Vulcanen – for på tur må vi jo. Så nå sitter jeg her – klokka er kvart på ni – ved utløpet av Mjermen og ser at det er vår her også, med flom, linerler, grønne jorder og i det hele tatt. Dette blir nok en fjerde obligatorisk vårtur, for veiene utover her er utrolig morsomme å kjøre – på MC altså. Og særlig bra blir det med låtene til Tom Waits fra albumet Bad as me inne i hjelmen. Må bare huske å ta av meg hjelmen når jeg gjør stopp og skal høre på naturens lyder.
Halv ti, og her helt syd i Setten synger en svarttrost akkompagnert av et løvsangerkor. Løvsangersang gir sommerfølelse.
Og da er det lunsjtid i nordenden av Røytjenn. Dette er egentlig en flott tilrettelagt fiske- og badeplass, og jeg hadde sikkert tatt et bad hvis jeg hadde kjørt bil. På sykkel er det imidlertid ikke særlig lurt å kjøle seg ned med et iskaldt bad på denne tida av året. Selv om gradestokken har passert ti grader og vel så det er det kaldt nok til å begynne å fryse om man ikke passer på når man sitter sånn midt i fartsvinden. 100 km/t vind har en ganske stor avkjølende effekt. Kjøttsuppe med ekstra nudler blir det nå. Og kaffe etterpå.
Passert Bjørkelangen kjører jeg småveiene øst for Bliksrud-, Lier- og Vålermåsan. Her får jeg se både tårnfalk og trane. Tranen var så langt unna at jeg måtte ha kikkert for å bekrefte at det var trane jeg så, men tårnfalken var bare femti meter unna.
Og rett etter at jeg skrev det ser jeg fjorten traner til – og mye nærmere.
Klokka kvart på ett er turen slutt. Men før det fikk jeg litt av en opplevelse. Jeg kom kjørende langs Årosveien i 80, på et rett strekke med jorde på venstre side og tett granskog helt inntil veien på høyre side. Plutselig skjener en spurvehauk i lav høyde fra høyre og ut i veibanen rett foran meg. En meter foran sykkelen sprer den ut stjerten for å få til en krapp manøver, drar rett oppover og går akkurat klar av hodet mitt i det jeg passerer den. Jeg opplevde noe lignende i fjor. Da støkk jeg opp en spurvehauk i en sving der Solbergveien følger bunnen av ei ravine. Den la ut bortover veien i samme retning som meg. Jeg fulgte etter den fem meter bak den et godt stykke. Den speidet hele tiden bakover for å se om jeg tok innpå. Den visste jo ikke at jeg holdt igjen for å beholde avstanden og nyte synet. Etter hvert ble ravina så grunn at den kom seg ut over kanten på siden. Et mektig syn. En fantastisk opplevelse. De som synes naturen er bra å nyte i form av et program på TV skjønner ikke hva de snakker om. Det blir som å se noen spise en indrefilet på TV istedenfor å spise den selv. Velbekomme. Jeg har klart meg uten TV siden 1985. Hvis du er glad i natur, gjør deg selv en tjeneste. I morgen tidlig, før du drar på jobb, stå opp i fire-halv fem-tida, ta med deg en kopp kaffe ut i hagen, på verandaen eller på trappa, eller bare åpne vinduene på vidt gap. Møt naturen som er der ute – slik den er – upyntet, ekte og virkelig. Kjenn brisen i ansiktet, få kjølig morgenluft i lungene, hør på lydene og kjenn på lukten av en gryende dag. Bare denne ene gangen. Gjør det!