Kategoriarkiv: Tur

2 °C

I dag tok jeg med termometer for å måle vanntemperaturen i badekulpen. Det ble 2 °C, akkurat passe for et bad i slutten av mars. Birgitta sang en trestrøken C der nede i kulpen, knapt hørbar for mine gamle ører, selv om de ikke har falt av ennå. Hun hentet også fram noen for anledningen passende nordnorske gloser (hvor har hun lært dem?), antatt for at jeg skulle føle meg som hjemme. Vi har ikke noe bilde fra turen, for kameraet lå igjen hjemme. Men jeg tar likegodt nå og knipser et bilde herfra, altså i hagen hvor jeg sitter akkurat nå. Jeg synes det passer til.

Under epletreet i dag

badesesongen er åpnet

Det er mange tegn i tiden som sier at en ny sommer er på gang allerede. Forbudet mot bålfyring ble fremskyndet fra 15. april til i dag, så bålene turkamerat Håkon og jeg hadde på overnattingsturen i telt fra fredag til lørdag var muligens vårens siste. Vi snakket om det. Det var såpass tørt i skogbunnen at vi måtte lete litt etter egnet bålplass. Og skjæra er godt i gang med redebygging i ei lita gran vi har i bakhagen her. Rødstrupa tripper rundt i hekken på jakt etter insekter. Flaggspetten trommer på «lokket» på toppen av kraftmasta. Og mens vi fremdeles lå i senga i morges og tittet ut på trærne i bakhagen her, er jeg sikker på at jeg så en blåmeis som fløy målbevisst i retning av fuglekassa som henger på nordveggen. Så naturen har våknet til liv. Og i dag åpnet også en annen sesong. Badesesongen! Egentlig skulle vi, altså Birgitta og jeg, bare rusle en tur skogleies til vår hemmelige lille badekulp og koke oss litt kaffe. Men når jeg så hvor krystallklar og fin kulpen var, så var det rett og slett umulig å la være å hoppe uti. Hvor varmt vannet er vet jeg ikke, men det er i hvertfall ikke kaldere enn 0 °C. Antakelig er det ikke særlig varmere heller. Friskt og godt smeltevann!

Kald i huden, varm i hugen.

Nærfriluftsliv

Endelig ei ideell natt for overnatting ute i skogen. Natta mellom fredagen og lørdagen var både stille og stjerneklar, og temperaturen krøp ned mot -8 °C på det kaldeste, så tørt og fint altså. Jeg vurderte å bare sette opp et tarp, men synes jeg har fått brukt det nye enmannsteltet mitt så lite at jeg ville prøve det. Middagen ble tilberedt over åpen flamme. Stedet er ikke lange biten hjemmefra, kanskje 3 km å gå, men så skal man ikke gå mange hundre meterne hjemmefra her før man er ordentlig ute i skogen. Når man har bodd et sted i noen år, og hvis man er nysgjerrig av natur, så finner man etterhvert fram til fine hemmelige steder hvor det knapt ferdes noen andre enn en selv. Jeg hadde valgt et sånt sted for min lille tur.

Sekken ble pakket i en fei. Når sekken i tillegg er stor (120 liter) blir man nok litt ukritisk med hensyn til hva man putter oppi. Vekta endte til slutt på 33 kg, ei grei nok bør og fin trening.
Så da er det bare å legge i vei. 300 meter fra dørstokken starter skogen.
Tærudtjerna passeres ved solnedgang, cirka klokka kvart over seks.
Det er faktisk snø i marka. Ikke skiføre akkurat, men snø.
Ikke langt igjen nå. Nå begynner mørket å falle på, men fremdeles er det mer enn nok lys til å gå uten lykt.
Når teltet er slått opp er det såpass mørkt at det er praktisk med kunstig lys.
Bålet er tent og kosen er i gang. Ikke mye fotolys nå. Å sitte helt alene i skogen under en stjerneklar himmel ved et brennende bål er en sterk opplevelse. Det oppstår en slags spenning mellom meg og bålet og stjernene der ute. Jeg føler på en måte at jeg smelter sammen med universet. Dette må oppleves for at man skal forstå det.

Som nevnt krøp temperaturen ned mot -8 °C. Det er ikke noe særlig varmere inne i teltet enn ute, særlig fordi jeg sørger for god lufting for at ikke alt skal rime ned i løpet av natta. Komfort-temperaturen til soveposen ligger rundt 0 °C, men jeg har rigget meg med en quilt over soveposen. Quilten er beregnet til å henges under hengekøya mi for å isolere mot kulde, men jeg bruker den nå som ei dyne inne i teltet. Under meg har jeg en luftmadrass med relativ dårlig R-faktor (isolasjon mot kulde). Men oppå denne har jeg lagt et reinskinn. Jeg koste meg gjennom hele natta til langt ut på formiddagen og frøs ikke et eneste sekund, vel bortsett fra den ene gangen jeg måtte ut av teltet for å slå lens da.

Morgensol
Lav sol gir lange skygger.
En quilt oppå soveposen
Et reinskinn og luftmadrass under soveposen.
Frokosten er fortært for lenge siden, men jeg blir såpass lenge her, så når leiren er revet er det faktisk på tide med lunsj. Stekt falukorv.
Og litt godt drikke.

Styggvann

Styggvann

Håkon og jeg har jo surfet på yr.no i flere uker nå for å finne ei passende vinternatt for overnattingstur, men med den utviklinga vinteren har tatt begynner vi å miste helt troa på at det skal bli forhold for det før sommeren setter inn. I alle fall hadde jeg nå såpass skogturabstinens at jeg ba Håkon pent om å bla opp med ett eller annet vi kunne finne på i løpet av helga. Og er det noe jeg vet at Håkon har mye av på lager, så er det gode turforslag. Det ble til en rundtur fra Losby, opp Styggvannsdalen til Styggvann, videre opp dalen i nordenden av vannet og så tilbake sydover langs åsryggen på vestsida av vannet.

Sola strekker seg akkurat over skaukanten.

Styggvann er jo ellers ikke et særlig pent og ei heller beskrivende navn på dette vesle tjernet, for her er det faktisk ganske idyllisk, særlig med den lave januarsola som stryker silkemykt innover tjernet fra ei glipe i skogen i syd. Det er nok heller omgivelsene, dalen tjernet ligger i, enn selve tjernet som er bakgrunnen for navnet. For her er det hamrete og bratt på både østsida og vestsida. Riktig en «styggdal» er det. Dalen heter jo også Styggvannsdalen. Det er umulig å gå tjernet fra ende til ende langs vannkanten, uansett hvilken side av vannet du velger. Du må enten ut på vannet eller opp i de bratte sidene. Og det ingen opplagt rute å følge, bare kronglete med mange stup og hamre. Man må bare prøve seg fram. Vestsida så mest lovende ut på kartet, så det var den vi angrep. Og det gikk akkurat. Ett sted var det ei lita mosehylle på halvmeteren mellom fjellet og vannkanten som vi kunne balansere oss fram på. Isen ville vi ikke prøve oss på. Det har vel ikke vært ordentlig kulde siden lenge før jul.

En fin tur ble det, med skikkelig villmarksfølelse. Svartspetten og ravnen holdt konsert for oss også. Jeg mener vi så og hørte en rovfugl også, antakelig en musvåk. Og ei eller anna ugle som hukret i lia ved Styggvann. Antakelig skremte vi den opp, for det er i hvert fall første gang jeg har hørt ugleskrik midt på dagen. Hvilken art det var aner jeg ikke. Kanskje ei kattugle, men det låt ikke helt riktig synes jeg. Litt for hult. Litt for dypt. Uansett, en villmarkstur som dempet abstinensen. Så får vi fortsette surfingen på yr.no, og håpe at kong vinter tar til vettet og beveger seg ut av den hula han nå måtte ha lagt seg til i. For nå vil vi ha ordentlig vinter, og det før det blir sommer!

Denne grana er rundt en meter i diameter
Østmarka på sitt beste. Prøv å gå på kompasskurs her.

Forsommerens plan

Rondanestien ( grønn/rød) og Jotunheimstien (lilla)

Rett etter at jeg kom hjem fra turen langs Jotunheimstien i fjor kjøpte jeg en ny kartbunke, denne gangen for Rondanestien. Jeg har nå fått oversikt over hele ruta med en hel del overnattings-muligheter som ligger langs ruta. Planen er å gå denne stien i juni i år, omtrent på samme tid som jeg gikk Jotunheimstien i fjor. Det gjenstår en hel masse detaljplanlegging, men ruta er nå klar. Det er den grønne streken på kartet. De tre røde strekene er (sydligst) en midlertidig omlegging av stien på grunn av veiarbeider på riksvei 3 og riksvei 25 som skal være ferdig senest 1. november i år, (midterst) en alternativ rute mellom Øyungshytta og Djupslia om man ønsker å bryte denne etappen ned i to eller tre dagsetapper og (nordligst) en alternativ rute mellom Bjørnhollia og Dørålseter som går over Høgronden hvis topp rager 2115 meter over havet. Hovedruta går vest for Høgronden via Langglupdalen og Bergedalen. Høgronden kan også gjøres som en dagstur fra Dørålseter. Om det blir noe av får vi se. En tur opp til 2115 meter over havet krever finvær for at det skal være noen vits i.

Den lilla streken er forøvrig Jotunheimstien, altså den som jeg gikk i juni i fjor (fra Oslo til Råbjørn nord i Romeriksåsene er Jotunheimstien også grønn i dette kartet fordi de har felles trase og Rondanestien ligger her oppå Jotunheimstien). Rondanestien er grovt regnet 450 km lang, altså cirka 100 km lengre enn Jotunheimstien.