Kategoriarkiv: Kawasaki Vulcan 900 Classic SE

Broene over Leira

I dag tar jeg meg opp langs Leirelva og besøker alle broene. Her kl 07:30 ved Borgen bro på Åkrane.

Veien ender i elva ved Borgen bro.

I det jeg dro fra Borgen bro kom ei gråhegre flygende, den første jeg har sett i år. Klokka er nå 07:45 og jeg er kommet til Leirsund bro. Her treffer jeg en kammerat som har tilbragt natten i ei hengekøye nede i ei ravine. Der hadde han nærkontakt med kattugle.

Leirsund bro.

Klokka er nå 08:20 og jeg står under Frogner bro.

Frogner bro. Ikke et særlig vakkert sted, men der renner nå i ihvertfall Leira.

08:35, E6 krysser Leira her. Her holder ei strandsnipe til.

E6

Klokka 08:50 har jeg kommet til Tveiter bro der Gjerdrumsveien krysser Leira. Her synger rødvingetrosten, gråtrosten, måltrosten rødstrupa, bokfinken, trepipelerka, løvsangeren, grønsisiken og sikkert flere. Og her er det hvitveis, hestehov , vårkål (tror jeg) og en blå jeg må høre med ekspertisa (Birgitta) om hva er.

Tveiter bro
Dette er hvitveis
Men hva er dette?

Ekspertisa vet faktisk ikke hva den blå blomsten er. Men nå er jeg ved broa over Kråkfoss og klokka er 09:30. Kråkfoss er flott på så stor vannføring.

Kråkfoss bro.
Den gamle demningen er gått helt ut av bruk.
Mye vann!

Rett før 10:00 er jeg ved Eiksvad bro. Her synger ei rødstrupe vakkert. Var det opp til sangen burde den hete sølvstrupe. Måltrosten synger i det fjerne. Og gulspurven sitter og teller til syv oppat og oppat igjen.

Eiksvad bro

Klokka er 10:20 og nå er det Homledalsbroa som besøkes. Så langt oppe i Leira blir det en del kjøring på grusveier, men det et fint å få trent litt på det også. Ned den strømmen i bakgrunnen var det noen kammerater som kom svømmende for mange år siden – etter en kanovelt midt i stryket. Det var ikke fult så stor vannføring da, men litt var det. Jeg padlet alene i min kano og slapp å svømme da. Jeg var vant til å padle stryk, både med kano og kajak og så akkurat hvor fella lå og hvordan den skulle takles ?

Homledalen bro
På denne vannstanden er det ganske enkelt å forsere dette stryket med kano eller kajak. Man tar bare fart og pløyer gjennom den valsa der. På lavere vannstand dukker det opp teknikaliteter. Det var der de veltet.
Bare å pløye igjennom her også – midt i. Ligg unna kvistene til venstre. Strømmen vil nok trekke deg mot venstre, men med god fart krysser du den lenge før du treffer bølgen ute til venstre. Treffer du den er det bare å gi på med baugen rett inn i bølgen og du vil få en fin tur over.

10:55 og Låkedalen bro.

Låkedalen bro.
Her renner elva stri.

Klokka 11:15 er det Kringler bro sin tur. Dette er kanskje det fineste stedet du får se av Leira langs veien. Fossen er også fin på lav vannføring, men nå er den imponerende. Her synger minst to svarthvit fluesnappere i landskapet.

Kringler bro
Kringlerfossen er flott nå!
Deler av den gamle dammen.

Klokka 11:45 står jeg på den gamle broa der Breensvegen krysser Leira. Ved siden av og høyt der oppe er den nye broa som tar E16 over elva. Løvsanger, gulspurv og munk holder meg med selskap.

E16 over den borteste broa. Sykkelen står på gamlebroa.

Hva denne broa heter aner jeg ikke, men den hjelper i hvert fall de som kommer langs Slettmovegen over Leira. Klokka har blitt 12:10 og det et varmt og godt. Her et vannet så klart at jeg tar sjansen på å drikke det. Jeg er tørst og har ikke mere kaffe igjen, så det får gå som det går. Det et jo ikke særlig mer bebyggelse motstrøms heller. Akkurat når jeg kom hit syntes jeg at jeg hørte en fossekall bak elvebruset. Det kunne godt ha stemt, for oppunder broa er det et digert fossekallreir. Men det viste seg å være ei vintererle. Koselig fugl som jeg ikke får selskap av ofte. Vintererla ser ut som ei linerle som er gul fer linerla er hvit og med ekstremt lang stjert som den gjerne vipper opp og ned når den sitter.

Brua der Slettmovegen krysser Leira. Oppunder brua er det et digert fossekallreir.

Og selv om elva egentlig har gått over til å hete Åklangselva her ved Skjerva bro, synes jeg den hører med i samlinga. Det er jo tross alt samme vannet so renner i begge elvene.

Skjerva bro. Vannet bak fossen heter Skjellbreia.

Det er egentlig ei bro til (hvis vi ser bort fra gang- og jernbanebroer), men den kommer man ikke til uten bomnøkkel. Det er broa like ovenfor Leirsjøen der Hadelandsdrapene fant sted på begynelsen av 80-tallet.

Da er broturen slutt og klokka har akkurat passert ett, så det er bare å fyre opp Tom Waits i hjelmen og sette kursen hjem igjen – jeg velger meg albumet Heartattack and Wine.

Jeg må nesten ha med den flotte utsikten over Gran der nedturen fra Romeriksåsen starter.

Det er mye pent på Gran!

Ny vårtur i samlingen – med fluesnapper, traner, tårnfalk og spurvehauk

Jeg ble vekket av en ivrig svarthvit fluesnapper klokka kvart på fem i dag og satte meg ut i hagen for å høre hva den hadde å si. Antakelig gikk den på visning sammen med sin gemalinne i de to kassene jeg åpnet den 1. mai nettop for at det skulle være ledig for fluesnappere. Så sang vel hannen i lykkerus fordi den skjønte at her ble det nok både det ene og det andre – og der det andre er fluesnapperbarn. Vel, siden jeg nå var oppe og siden jeg har gjennomført de tre obligatoriske vårturene – og også siden Birgitta er hos en av vennene sine for å levere tomat-, paprika- og agurkplanter, så måtte jeg finne på en ny vårtur med Vulcanen – for på tur må vi jo. Så nå sitter jeg her – klokka er kvart på ni – ved utløpet av Mjermen og ser at det er vår her også, med flom, linerler, grønne jorder og i det hele tatt. Dette blir nok en fjerde obligatorisk vårtur, for veiene utover her er utrolig morsomme å kjøre – på MC altså. Og særlig bra blir det med låtene til Tom Waits fra albumet Bad as me inne i hjelmen. Må bare huske å ta av meg hjelmen når jeg gjør stopp og skal høre på naturens lyder.

Starten av Mjerma
Mjermen
Jeg vet ikke hva normal vannføring er her, men nå renner det i hvert fall friskt.

Halv ti, og her helt syd i Setten synger en svarttrost akkompagnert av et løvsangerkor. Løvsangersang gir sommerfølelse.

Sydøst i Setten – Gaupevika

Og da er det lunsjtid i nordenden av Røytjenn. Dette er egentlig en flott tilrettelagt fiske- og badeplass, og jeg hadde sikkert tatt et bad hvis jeg hadde kjørt bil. På sykkel er det imidlertid ikke særlig lurt å kjøle seg ned med et iskaldt bad på denne tida av året. Selv om gradestokken har passert ti grader og vel så det er det kaldt nok til å begynne å fryse om man ikke passer på når man sitter sånn midt i fartsvinden. 100 km/t vind har en ganske stor avkjølende effekt. Kjøttsuppe med ekstra nudler blir det nå. Og kaffe etterpå.

Røytjenn badeplass

Passert Bjørkelangen kjører jeg småveiene øst for Bliksrud-, Lier- og Vålermåsan. Her får jeg se både tårnfalk og trane. Tranen var så langt unna at jeg måtte ha kikkert for å bekrefte at det var trane jeg så, men tårnfalken var bare femti meter unna.

Veien forsvinner der borte i horisonten. Ingen bil så langt øyet ser, så her er det bare å gi gass. Tranen er 300 meter ute til venstre

Og rett etter at jeg skrev det ser jeg fjorten traner til – og mye nærmere.

Cirka femti meter til venstre for løa er det minst fjorten traner, antakelig fler nedenfor kammen.

Klokka kvart på ett er turen slutt. Men før det fikk jeg litt av en opplevelse. Jeg kom kjørende langs Årosveien i 80, på et rett strekke med jorde på venstre side og tett granskog helt inntil veien på høyre side. Plutselig skjener en spurvehauk i lav høyde fra høyre og ut i veibanen rett foran meg. En meter foran sykkelen sprer den ut stjerten for å få til en krapp manøver, drar rett oppover og går akkurat klar av hodet mitt i det jeg passerer den. Jeg opplevde noe lignende i fjor. Da støkk jeg opp en spurvehauk i en sving der Solbergveien følger bunnen av ei ravine. Den la ut bortover veien i samme retning som meg. Jeg fulgte etter den fem meter bak den et godt stykke. Den speidet hele tiden bakover for å se om jeg tok innpå. Den visste jo ikke at jeg holdt igjen for å beholde avstanden og nyte synet. Etter hvert ble ravina så grunn at den kom seg ut over kanten på siden. Et mektig syn. En fantastisk opplevelse. De som synes naturen er bra å nyte i form av et program på TV skjønner ikke hva de snakker om. Det blir som å se noen spise en indrefilet på TV istedenfor å spise den selv. Velbekomme. Jeg har klart meg uten TV siden 1985. Hvis du er glad i natur, gjør deg selv en tjeneste. I morgen tidlig, før du drar på jobb, stå opp i fire-halv fem-tida, ta med deg en kopp kaffe ut i hagen, på verandaen eller på trappa, eller bare åpne vinduene på vidt gap. Møt naturen som er der ute – slik den er – upyntet, ekte og virkelig. Kjenn brisen i ansiktet, få kjølig morgenluft i lungene, hør på lydene og kjenn på lukten av en gryende dag. Bare denne ene gangen. Gjør det!

Romeriksåsen rundt

I dag er det dags for Romeriksåsen rundt. Klokka har blitt åtte og jeg hatt stoppet her ved Harestuvannet for å varme meg litt i sola og helle i meg litt kaffe. Det er bare fem grader og jeg har nok tatt på meg litt for lite klær. Men det skal bli varmere etter hvert. Akkurat her ved Harestuvannet er det forresten bare rundt to-tre grader.

Isen er i ferd med å bli borte
Morgenstemning ved Harestuvannet
Jeg er ikke helt alene her. Et kanadagås-par holder meg med selskap.

Fra Roa følger jeg gamleveien (Oppdalslinna/Gamle Hadelandsvei) over til Maura. Like før man forsvinner innover Romeriksåsene får man denne fantastiske utsikten over de flotte bygdene på Gran og Jaren:

Utsikt fra øverst i Oppdalslinna over Gran. I bakgrunnen sees snødekte fjell.

Ved Skjerva bru går elva flomstor utfor demningen. Her er vi ved starten av Leira som ender opp i Nitelva like før Øyeren. Ei strandsnipe flyr med vibrerende vinger lavt over vannflaten mens den synger våren velkommen.

Skjerva bru.
Leirelva starter sin ferd mot Øyeren med å kaste seg brusende over demningen ved Skjerva.

Det er fremdeles nokså vinterlig stemning oppå Romeriksåsene. Veistandarden er best på Akershus-siden, men den er fri for grus på Opplands-siden, ikke på Akershus-siden. Bare å ta det med ro i svingene altså.

Vinterlig stemning over Romeriksåsene
Med en gang man passerer skiltet med «Akershus» øker veistandarden flere hakk, men på den andre siden har de ikke rukket å fjerne grusen ennå.

Klokka er nå ti:atten og jeg kommet til Stråtjern. Her foregår det saker og ting, for flere titals frosker driver og har seg i det som man må kunne kalle den reneste gruppesex. Det er vårens froskebryllup med andre ord. Av lyden hører jeg at det dreier seg om vanlig frosk (buttsnutefrosk). I en tretopp synger ei våryr trepipelerke og ute på tjernet nyter to toppdykkere vårsola – sannsynligvis et par. Et måkepar koser seg med hver sin fisk som de har klart å fange.

Her koser buttsnutefroskene seg fælt – rene gruppesexen!
Stråtjern
Våren er forelskelsens tid. Dette hjertet ble nok skåret en forgangen vår. En uleselig bokstav + M står innripet under.

Ved Kringler møter vi Leirelva igjen. Nå har den vokst betydelig siden starten og kaster seg brølende ut over Kringlerfossen i kaskader av vann. Dette gir skikkelig vårfølelse.

Kringlerfossen
Her slippes kreftene løs.
Hvitveisen bidrar med sitt til vårens eventyr.
Ikke lenge før denne bjørka spretter.
Rene nasjonalromantikken ved Kringler.

Klokka har passert halv ett og det er bare et kvarter til jeg er hjemme. Godt er det, for er vi sultne begge to, både Vulcan og jeg. Men vi må gjøre et siste stopp her langs Vestbyvegen ved Kvernstufossen. Den har kuliminert og er på god vei ned, men det er ennå kraft i denne fossen som er på det nærmeste tørr om sommeren. For kort tid siden fikk det minst dobbelt så mye vann her.

Gjermåa kommer ned fra Gjermenningen via Buvannet og Lysfammen på Romeriksåsene. Kvernstufossen synes så vidt i venstre billedkant.
Kvernstufossen. Her har det kanskje bodd både fossegrim, nøkk og troll i gamledager.
Den ellers så rolige Gjermåa går nå stri nedover.

Vårtur

Det er noen turer jeg bare må gjøre i løpet av våren. Øyeren rundt med lunsj tilberedt på primusen ved Solbergfoss gjorde Birgitta og jeg unna i går (da hadde jeg tjuvstartet ei uke tidligere, så det var egentlig andre turen min). Turen rundt Romeriksåsen over Roa-Maura får vente til jeg er sikker på at det ikke er is i svingene der lenger. Og så er det Nordmarka rundt, gjerne over vestsida av Tyrifjorden som det blir i dag. Tilbake over Jevnaker og Roa. Nå er jeg like ved Skaret på Sollihøgda og har tatt turen bortom utsiktspunktet for å kose meg med termoskaffe og flott utsikt i godværet. En gransanger staver sitt tvi-tvi-tvi-tvi… i en uendelig monoton remse. I underkant av 10 grader og så og si vindstille. Slikt blir det vårstemning av en aprilformiddag klokka ti over halv ti.

Tyrifjorden. I bakgrunnen snødekte Nordefjell. Nå skal jeg kjøre der borte på den andre siden, fra venstre bildekant mot høyre hele veien mot Steinsfjorden og Hønefoss bak nabben i høyre bildekant.
Sørover Holsfjorden. Helt ned i enden der må jeg før jeg kan fortsette nordover igjen på andre siden.

Klokka er halv tolv, en god times kjøring på svingete veier har passert. Det er mye grus på asfalten mellom Sylling og Vikersund, men jeg har da kommet vel fram til Ask helt nord-vest i Tyrifjorden. Her stopper jeg alltid ved Ask kapell fordi kameraten min fra ungdomstiden, John Harald ligger begravet her, sammen med broren (som bare ble noen dager gammel) og foreldrene. John Harald ble bare 40 år gammel desverre, men vi rakk adskillige turer i skog og mark før han ble borte. Det var helst fisking det gikk i, og like borti her hadde vi faktisk vår første fisketur sammen for førtifem år siden. Et par hundre meter unna her beiter cirka førti traner på et jorde. Det hadde han likt, for han var glad i fugler.

Ask kapell
De synes ikke på bildet, men midt bortpå der beiter ca. 40 traner.

Klokka er ett og på tide med lunsj. Den inntas ved bredden av Harestuvannet i selskap med ei linerle som tripper på isen og synger.

Isen ligger ennå på Harestuvannet. Forrige helg satt det folk utpå og isfisket.

Vårens eventyr

Da er snøen borte fra veiene igjen – og da… 😛

Nå er det nøyaktig ei uke og nesten 500 km siden jeg hentet Vulcanen, men i dag var første tur med ballast bakpå (->Birgitta). Vi kjørte opp til Grua og tilbake, og tok en god lunsjpause på Harestua kro på tilbakeveien (god mat). Denne videoen viser noen klipp fra turen hjem etter lunsjen. Jeg pleier å kjøre mest mulig på småveier på sånne turer, siden det er der svingene er — og humpene også i følge Birgitta. Og det er der grusen er, noe man bør ha særlig i mente på disse tider av året før veiene blir kostet. Har også såvidt vært borti is  :mrgreen: men ikke i dag da.