Alle innlegg av Frode

Styggvann

Styggvann

Håkon og jeg har jo surfet på yr.no i flere uker nå for å finne ei passende vinternatt for overnattingstur, men med den utviklinga vinteren har tatt begynner vi å miste helt troa på at det skal bli forhold for det før sommeren setter inn. I alle fall hadde jeg nå såpass skogturabstinens at jeg ba Håkon pent om å bla opp med ett eller annet vi kunne finne på i løpet av helga. Og er det noe jeg vet at Håkon har mye av på lager, så er det gode turforslag. Det ble til en rundtur fra Losby, opp Styggvannsdalen til Styggvann, videre opp dalen i nordenden av vannet og så tilbake sydover langs åsryggen på vestsida av vannet.

Sola strekker seg akkurat over skaukanten.

Styggvann er jo ellers ikke et særlig pent og ei heller beskrivende navn på dette vesle tjernet, for her er det faktisk ganske idyllisk, særlig med den lave januarsola som stryker silkemykt innover tjernet fra ei glipe i skogen i syd. Det er nok heller omgivelsene, dalen tjernet ligger i, enn selve tjernet som er bakgrunnen for navnet. For her er det hamrete og bratt på både østsida og vestsida. Riktig en «styggdal» er det. Dalen heter jo også Styggvannsdalen. Det er umulig å gå tjernet fra ende til ende langs vannkanten, uansett hvilken side av vannet du velger. Du må enten ut på vannet eller opp i de bratte sidene. Og det ingen opplagt rute å følge, bare kronglete med mange stup og hamre. Man må bare prøve seg fram. Vestsida så mest lovende ut på kartet, så det var den vi angrep. Og det gikk akkurat. Ett sted var det ei lita mosehylle på halvmeteren mellom fjellet og vannkanten som vi kunne balansere oss fram på. Isen ville vi ikke prøve oss på. Det har vel ikke vært ordentlig kulde siden lenge før jul.

En fin tur ble det, med skikkelig villmarksfølelse. Svartspetten og ravnen holdt konsert for oss også. Jeg mener vi så og hørte en rovfugl også, antakelig en musvåk. Og ei eller anna ugle som hukret i lia ved Styggvann. Antakelig skremte vi den opp, for det er i hvert fall første gang jeg har hørt ugleskrik midt på dagen. Hvilken art det var aner jeg ikke. Kanskje ei kattugle, men det låt ikke helt riktig synes jeg. Litt for hult. Litt for dypt. Uansett, en villmarkstur som dempet abstinensen. Så får vi fortsette surfingen på yr.no, og håpe at kong vinter tar til vettet og beveger seg ut av den hula han nå måtte ha lagt seg til i. For nå vil vi ha ordentlig vinter, og det før det blir sommer!

Denne grana er rundt en meter i diameter
Østmarka på sitt beste. Prøv å gå på kompasskurs her.

Forsommerens plan

Rondanestien ( grønn/rød) og Jotunheimstien (lilla)

Rett etter at jeg kom hjem fra turen langs Jotunheimstien i fjor kjøpte jeg en ny kartbunke, denne gangen for Rondanestien. Jeg har nå fått oversikt over hele ruta med en hel del overnattings-muligheter som ligger langs ruta. Planen er å gå denne stien i juni i år, omtrent på samme tid som jeg gikk Jotunheimstien i fjor. Det gjenstår en hel masse detaljplanlegging, men ruta er nå klar. Det er den grønne streken på kartet. De tre røde strekene er (sydligst) en midlertidig omlegging av stien på grunn av veiarbeider på riksvei 3 og riksvei 25 som skal være ferdig senest 1. november i år, (midterst) en alternativ rute mellom Øyungshytta og Djupslia om man ønsker å bryte denne etappen ned i to eller tre dagsetapper og (nordligst) en alternativ rute mellom Bjørnhollia og Dørålseter som går over Høgronden hvis topp rager 2115 meter over havet. Hovedruta går vest for Høgronden via Langglupdalen og Bergedalen. Høgronden kan også gjøres som en dagstur fra Dørålseter. Om det blir noe av får vi se. En tur opp til 2115 meter over havet krever finvær for at det skal være noen vits i.

Den lilla streken er forøvrig Jotunheimstien, altså den som jeg gikk i juni i fjor (fra Oslo til Råbjørn nord i Romeriksåsene er Jotunheimstien også grønn i dette kartet fordi de har felles trase og Rondanestien ligger her oppå Jotunheimstien). Rondanestien er grovt regnet 450 km lang, altså cirka 100 km lengre enn Jotunheimstien.

Spinn

Nød? Neeh!

«Nød lærer naken kvinne å spinne» heter det visst i et gammelt ordtak — som antakelig har gått ut på dato. Men jeg har vridd litt på det gamle ordtaket for å søke å bevare det: «I ferietid søker kvinne å spinne». Spinne har hun jo kunnet lenge, men som lærer har man så lite tid og overskuddsenergi i hverdagen at man ikke tar seg tid til sånt. Når det er julefri derimot, da kan man ha nok tid til å kjede seg såpass at man finner fram gamle kunster. Her er det moskusull som spinne til garn for ei venninne.

Å kjede seg nå og da er forøvrig etter min mening en viktig aktivitet for det kreative menneske.