2. søndag i advent

Snøvær. Hadde det vært ørlite mildere hadde det vært regnvær. Ganske mye regn. Og vått. Men den største forskjellen er lyset. Det blir mye lysere i skogen når den er fylt med snø. Klokka er åtte og nå hørte jeg det første fuglepipet. Så får vi se hvem som kommer til bords denne morgenen.


Det ble ikke flere bilder, både fordi det var tett snødrev av våt sne, men enda mer fordi fugla var på handa hele tida. Det var ingen vits å legge nøtter på bakken. De snødde ned på under ett minutt. Så ble det til å bruke handa som foringsbrett og stikke den ut fra fjellposen hver gang en forventningsfull svartmeis eller blåmeis tittet på meg, for så å trekke handa tilbake for å holde den sånn nogenlunde varm og tørr. Til og med en kjøttmeis våget seg bortpå for å snappe til seg ei nøtt. Kjøttmeisen er mye mer forsiktig enn svartmeisen og blåmeisen, og det er nok lurt, for i øynene på en spurvehauk eller en rev er nok den gule klumpen en lekkerbisken. Og når jeg først er inne på det, så var det en fugl på rov der i dag. Jeg så den bare i korte glimt der den jog nedover lia i krappe svinger og saltomortaler innimellom busker, trær og kratt i vill fart, men jeg er rimelig sikker på at det må ha vært spurvehauken som jaget etter en fortvilet liten småfugl – kanskje nettopp en kjøttmeis. Litt dramatikk i dag altså. Så er det bare å ønske en god søndag, den andre i advent.

Morgenstemning

Slik ser det ut klokka kvart på åtte fra Verandaen. God adventsfrokoststemning. Frokosten min er varm kaffe, to epler, en mandarin og et par honningkamfer. Så får vi se om fugla dukker opp til frokost de også. Synes jeg hørte kattugla rope langt inne fra åsen her.

Blåmeis
Svartmeis. Den hvite flekken i nakken er et godt kjennetegn.
Spettmeis.
Flaggspett

Kjøttmeisen, trekryperen, grønnsisiken og gråsisiken møtte også fram. Nå begynner svartmeisen å bli håndtam. Blåmeisen var også oppå. Kjøttmeisen var nære på, men trakk seg i siste liten flere ganger. Kjøttmeisen er mer skeptisk enn de andre. Kanskje ikke så rart – den er jo en liten godbit for en rovfugl eller en rev. En feit liten krabat.

Grønnsisik. Hjemmet mitt i bakgrunnen.
Sola har kommet fram.
Morgenskyer

Og der fikk jeg jammen et bilde av trekryperen også

Trekryper
Nøtteliten kom til etter hvert
Fullt nebb
Fra like før soloppgangen

1. søndag i advent

Det er første søndag i advent, og i dag tenkte jeg at jeg skulle være på plass på Verandaen før fuglene ankom. Og det klarte jeg. Jeg synes det er veldig artig og koselig å være der når den første morgentrøtte fuglen setter seg. Jeg har allerede hørt dumpappen og grønsisiken, men ennå ikke sett noen. Klokka er nå rett over åtte, og jeg nyter kaffen mens jeg venter.

Kjøttmeis

Det varte ikke lenge før den første fuglen ankom, en kjøttmeis. Deretter dukket de opp en etter en, så nå er det liv her ved frokostbordet. Ikke leven, men stille liv, stillhet samtidig som det er aktivitet, omtrent som på frokostbufeen på et hotell på en hverdag. Klokka er ti over halv ni, ennå ei stund til sola titter over åskammen.

Blåmeis
Svartmeis
Spettmeis
Flaggspett

Klokka har så vidt passert ni og sola er på vei opp. Flaggspetten, grønsisiken og en gråsisik har også vist seg. Og i skrivende stund dukket jammen ekornet opp. Det hoppe opp i treet rett over hodet mitt og sendte et snøras midt i hodet og fanget mitt. Er det meningen å få meg til å trekke vekk fra matfatet? På behørig avstand til at ekornet selv tør å komme ned ? Godt at mobilen min er vanntett i hvertfall.

Ikke like klar himmel som i går, men der er den i hvertfall, solen.

God søndag! Ha en hyggelig adventstid!

Se der ja!

Vel kommet hjem får jeg vel som seg hør og bør putte inn ett adventslys.

På direkten fra Verandaen

Klokka ni presis brøt sola over åskammen på andre siden av dalen. Da hadde jeg sittet her i tre kvarter allerede. Frokosten, som for min del var en kopp kaffe, to mandariner og to epler, har jeg tilbragt under en klar blå og halvmørk himmel sammen med mine meisevenner, mest blåmeiser, spettmeiser og svart meiser. Kaldt? Ja. Gradestokken viste nær ti kalde når jeg dro hjemmefra. Men også et nei. Man har da gode og varme klær.

Solopogang
Svartmeis
Oii! Peanøtter!

Etter at sola har steget opp har flere kommet til. Kjøttmeis, trekryper, flaggspett og et ekorn. Grønsisiken er også her. Jeg kan høre den, og jeg har sett en, men de har ikke vært bortpå brettet ennå. Noen gråsisik sang en liten trudelutt i det de fløy forbi. De kommer sikkert innom etter hvert.

Tør jeg det her da? Blåmeiser er litt mer skeptisk.
Njaaa… er kanskje ikke så farlig allikevel?
Ha ha. Der fikk jeg meg en godbit ja.
Hva foregår her da?
En flaggspett er tydelig interessert. Den røde flekken i nakken viser at det er en mann.
Spettmeisen hamstrer gjerne nøtter til senere bruk.
Jeg tar ei til med det samme

Tåkemorgen

Man kan si hva man vil om tåke, regn og gråvær, men ofte blir landskapet mer interessant i sånt vær. Landskapet kryper innpå, lukker seg. Man ser ikke så langt, og konturene viskes mer og mer ut jo lenger bort man ser. Tåka driver, skyer beveger seg, på vannet brer tusenvis av ringer seg utover, hver enkelt skapt av en liten dråpe vann som falt ned i ringens sentrum. Små bekker våkner til liv og bruser nedover i søken etter det store havet. Det er mer liv og mer dynamikk i naturen i sånt vær. Man må bare åpne seg og ta det inn, være med på naturens spill og lek. Setter man seg ned og lukker øynene blir det bare mørkt. Og det er trist, en selvforskyldt og selvpålagt tristhet. En liten oppfordring her fra verandaen i dag. Gå ut, åpne øyne og ører. Hør kråka rope sitt kra under drivende tåke, ekornet skvattre i furua, spurven pludre borte i hekken, regndråpenes tappende kor. Våkne til liv! Sånn går nu søndagsmorgenen her på verandaen. Med selskap av kjøttmeis, blåmeis, spettmeis, svartmeis, trekryper, ekkorn, en kaffekopp, to mandariner og to honningkamfer – og jammen kom flaggspetten flaksende også.

Tæruddalen, sett fra verandaen
Jordnøtter er godsaker synes svartmeisen

En bortgjemt avkrok i interverset